Levekår

Av: Ingvill Henmo

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

Billedkunsts temanummer om levekår utgis i forbindelse med offentliggjøring av rapporten Kunstnernes aktivitets, arbeids- og inntektsforhold, 2006 — utført av Telemarksforsking-Bø, på oppdrag fra Kulturdepartementet. Kunstnerundersøkelsen er en oppfølging av de rødgrønnes «Kulturløftet», hvor en levekårsundersøkelse blant kunstnere sees som en forutsetning for å kunne bedre kunstnernes levekår.

Empiri er viktig. Det har historien vist. Siviløkonom Aina Helgesen utførte den første kunstnerkårsundersøkelsen i 1970. Den kartla norske kunstneres økonomiske og sosiale situasjon. Undersøkelsen var viktig for å få kunstnerne til å kjempe sammen for bedre vilkår: «Kunstnerne hadde på en måte vært for flaue til å fortelle om situasjonen de befant seg i, fordi de trodde at dette var noe som bare gjaldt dem alene. Så oppdaget de at faktisk 80-90 prosent av kunstnerne hadde det på samme måten. Jeg tror at det var noe av bakgrunnen for at de fikk nok selvtillit til å begynne å slåss for å bedre situasjonen sin», sa Helgesen om undersøkelsens viktighet i Billedkunst 7-2004.

Den nye undersøkelsen vil på samme vis kunne være viktig. Den vil legge grunnlag for kulturdepartementets framtidige kunstnerpolitikk — avhengig av hvilke partier som sitter i regjeringsposisjon, selvsagt. Og den bør være et godt redskap i kunstnerorganisasjonenes hender.

Tanken bak dette temanummeret er å vie undersøkelsen, og temaer i tilknytning til undersøkelsen, mer oppmerksomhet enn hva som er mulig i en ordinær utgave av Billedkunst. Temanummeret presenterer og kommenterer resultatene i arbeidsog inntektsundersøkelsen. For eksempel: Hvor ligger billedkunstnerne an statistisk i forhold til andre kunstnergrupper? Er situasjonen endret siden forrige undersøkelse i 1996?

Det tar også opp andre sider ved billedkunstneres særegne yrkessituasjon. For eksempel: Hvor mye tjener kunstnere, og hvorfor trekkes så mange til yrket når så få tjener en vanlig inntekt gjennom sin yrkesutøvelse? Hvordan klarer kunstnerne å motivere seg til å arbeide, til tross for økonomisk usikkerhet? Hvilke markeder opererer kunstnerne innen, og hva kjennetegner dem? Hvilken rolle befinner kunstnerne seg i, og forbereder utdanningen studentene på situasjonen som venter etter endt skolegang? Mange kunstnere bruker kompetansen sin i arbeidssituasjoner hvor de ikke lager kunst. Hvilket potensial ligger i kunstnerisk tilknyttet arbeid?

Også kunstnerpolitikken er i fokus. Billedkunstnerne er en lavinntektsgruppe, og er gitt egne statlige støtteordninger. Hvor godt fungerer de ulike støtteordningene? Hvilke vil regjeringen satse på videre, og hva mener kunstnernes tillitsvalgte at det bør satses på?

Få billedkunstnere er tradisjonelle lønnsarbeidere. Dermed faller mange utenfor flere av velferds ordningene. Men kunstnernes situasjon er ikke kun et personlig anliggende. Politikken legger retningslinjer for alle områder av samfunnet, også kulturlivet. «Det er et rettferdighetskrav at kunstnere får en anstendig levestandard. Dette kan begrunnes ut fra hensynet til den enkelte kunstner, men også ut fra samfunnets behov for kunst og kultur», sier fattigdomsforsker Kjell Underlid. Om samfunnet mener at billedkunstnernes bidrag til samfunnet er viktig, må det legges til rette for at hver enkelt person blir ivaretatt på linje med andre innbyggere i landet — lønnsarbeidere eller ei.

Vi håper artiklene kan gi innspill til diskusjoner blant kunstnere og politikere, og dermed være med på å bidra til en bedre situasjon for yrkesgruppen!

Takk til Bildende Kunstneres Hjelpefond for økonomisk støtte, og til Norske Billedkunstnere for ekstra økonomisk støtte til utgivelse av temanummeret.