The man and his music

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Terje Nicolaisen debuterte nylig som soloartist med et selvtitulert vinylalbum utgitt av Tidens krav. Tommy Olsson har stilt debutanten noen opplagte spørsmål. Eller var det omvendt?

– Det er en del tøys da, omtrent halvparten er tøys.

Terje har nettopp forholdt seg til de opplagte spørsmålene, og de må jo for all del bli stilt. Jo, de må faktisk det, selv når man aner motivasjonen bak. Hvorfor velger man å debutere som soloartist i en alder av pluss-minus 50? Hvorfor ser det ut til at det uansett nesten ikke finnes en aktiv billedkunstner mellom, la oss si 35-55, som ikke har en eller annen plateutgivelse liggende et sted bak i biografien? Og hva med fetisjeringen av objektet – siden det nå er en tolvtoms LP i vinyl vi snakker om? Hvordan har det seg at det her faktisk er snakk om ganske konvensjonell singer/songwritermusikk i et slags middelaldrende tilbakelent stadium på linje med størrelser som Neil Young og Bruce Springsteen, cirka Nebraska? Det siste spørsmålet er kanskje det som lettest lar seg formulere som avgjørende her, siden – tøys eller ikke – dette lydbildet, der akustisk gitar er det du hører selv de gangene den ikke er der, automatisk er noe som blir oppfattet og forstått som musikken til en voksen mann. Smak på det ordet litt. Voksen. Jeg kommer til å bli nødt til å skrive det flere ganger. For det er tross alt sånn, at selv om vi går tilbake til det 1960-tallet som så størrelser som meg selv og Nicolaisen bli født, vil det at en billedkunstner er involvert i plateutgivelser være ensbetydende med noe forbannet avantgardistisk støy og atonalt bråk av varierende kvalitet og lengde. Hvis man skal finne noen avvik fra denne regelen, må man virkelig lete lenge. De finnes, selvsagt, kanskje til og med i stigende grad, nå som enhver billedkunstner lager både musikk og film og holder et forfatterskap gående på si. Dog, i den kollektive underbevisstheten er musikk av billedkunstnere fortsatt noe som faller inn under betegnelsen lydkunst. Og det første du tenker på når du hører ordet lydkunst, er ikke den tradisjonen Terje Nicolaisens LP legger seg tett opptil.

– Jeg har alltid hatt lyst til å lage en LP.

Han ser matter-of-factly på meg, klar over at nær sagt hver eneste mann på vår alder en eller annen gang har hatt den samme lysten, den samme driften, og fair enough: Ja, jeg har saktens lyst selv og har hatt det lenge. Veldig lenge. Som en mikroskopisk blå flamme der nede i mørket av min biografi har det ligget der: Syvtomssingler og dobbeltcd og what-not har passert i årenes løp. Aldri en LP. I hvert fall ikke en helt egen. Det er ikke vanskelig å skjønne motivasjonen hans, egentlig. Men hvorfor denne eimen av campfire og guitar man? Hvorfor så... voksent? Dette konseptet var uventet. Og jeg har bestandig hatt en soft spot for det uventede. Så, hvordan skjedde det? Over et voksende antall tomme halvlitersglass på MIR faller bitene etterhvert på plass: Bandet betyr en del – de er jo musikere, og flinke, så uten dem ville sluttresultatet vært noe annerledes. Og produsent Eystein Hopland har vært en avgjørende størrelse i dette prosjektet – en miks av ærefrykt og nesegrus beundring glimter til i Terjes øyne hver gang han kommer inn på arbeidet til denne skikkelsen. Og, billedkunstner eller ei, coveret er laget av Ulf Verner Carlsson. Det ligger selvfølgelig et statement i dette – du blir så ille nødt å forholde deg til Nicolaisen som musiker og låtskriver når det visuelle er overlatt til andre. Særlig siden forsiden er såpass anonym som den er; ingen info, ikke noe tekst – bare denne fragmenterte collagen i mildt dempede bruntoner. Men debutere meg hit og debutere meg dit. Jeg har en plate i huset fra 1980-tallet med Dead Muppets, der et av medlemmene pussig nok heter Terje Nicolaisen. (Det er ikke veldig lenge siden jeg oppdaget dette, eller det faktum at et annet medlem heter Vilde von Krogh). Han har også en fortid i band som Dekadanse og Sister Rain, så musikk er ikke noe helt nytt territorium å bevege seg i heller. Men for å være helt oppriktig, denne platen løsriver seg også fra dette i det at den kun kan defineres ut fra én mann, fjernt fra gruppens kollektive agenda. Tøyset han snakker om, er heller ikke veldig vanskelig å lokalisere de ganger tekstene blir små absurde fortellinger fra den kunstoffentlighet noen av oss vekselsvis prøver å bli en del av, overleve effektene av, eller flykte fra i panikk. Tøys av den vittige sorten som er lett gjenkjennelig fra tidligere arbeider, ikke minst som del av den etterhvert allesteds nærværende Tegneklubben.

– Det kunne kanskje blitt en veldig god EP hvis jeg bare hadde tatt med det aller beste, men... jeg har alltid hatt lyst å lage en LP.

Det vi selvfølgelig snakker mest om denne kvelden, er jo den felles erfaringen av å ha vokst opp med musikk som identitetsskapende faktor, i sin ytterste form manifestert i dette objektet: LP-platen. Arkivarisk og til å stole på, der CD-platen etterhvert vil ligge som en dysfunksjonell aluminiumfrisbee i søpla. Folk snakker om en renessanse for dette mediet, som om den noensinne var borte, og det stemmer sikkert at den er mer til stede i offentligheten i 2013 enn den var i 2003. Ikke uten grunn – vinyl er tross alt perfekt, og verden begynner etterhvert å catche opp i forhold til det noen av oss har skjønt siden vi var små. Sånn sett har billedkunstneren Nicolaisen her avgjort prestert en hyllest til selve formatet, selv om alt annet enn låtskriving og fremføring er overlatt til andre - men dette er også noe vi snakker grundig om til ingen av oss lenger husker hva som egentlig ble sagt denne kvelden. Hvor skjer selve skiftet i perspektiv fra det å være billedkunstner til det å være musiker her? Skjer det i det hele tatt? Er det egentlig engang noe man kan tenke seg? En billedkunstner vil tross alt ytterst sjelden avvike fra sine strategier – for eksempel vil forfatteren Matias Faldbakken uunngåelig bli lest og forstått i forbindelse med billedkunstneren Matias Faldbakken. Og selv om du setter en visuell kunstner til å lage mat eller tapetsere om stuen, vil du merke avtrykket fra den kreative nerven i sluttresultatet, og du gjør det også her. I et kunstnerskap med mange brå bevegelser er også det uventede logisk. Men vi må altså primært forholde oss til det som tekst og musikk, selv om det er umulig å helt gjøre en bypass-operasjon forbi resten av kunstnerskapet. Men hva det i sin tur vil bety for noen som forbeholdsløst møter dette uten å vite det minste gran, aner jeg ikke. Det er jo, faktisk, ikke en dårlig plate. Selv innenfor den godt etablerte tradisjon den føyer seg inn i, holder den seg godt.

– Jeg har hatt veldig god hjelp, da, ikke minst fra Eystein. Han bare skrur på noe og så høres det helt fantastisk ut.

Egentlig skjønte jeg tegninga allerede da jeg fikk plata overlevert. Det skjedde på REMA 1000 på Torshov. Han dukket opp bak en hylle mellom meierivarene og brusflaskene, sammen med kone og barn. De stilte seg i kampposisjon og presenterte seg som Jedi-Ninjaer (eller noe i den duren). Den ene holdt en vinyl, den andre en CD, den tredje en plakat. Et perfekt øyeblikk. Det første av mange der ordet «voksen» dannet seg i bakhodet, for så å bevege seg fremover mot frontallappen og insistere på å være et veldig viktig ord i sammenhengen. Det er dette som er å være voksen: å gi ut en LP med halvakustiske sanger, som ungene - de blivende jedikrigerne - performativt overleverer til en utslitt kunstkritiker som for lengst gått ut på dato på REMA 1000.

Men det skal og sies at det å sette seg ned å skrive disse tingene også med nødvendighet må bety en aksept av min egen alder og dertil hørende status som voksen. Og jeg skulle jo uansett på butikken for å pante noen flasker. Irriterte jeg meg over at noen hadde parkert en sykkel i porten selv om det henger et oppslag der om at det ikke er lov? Husket jeg å kjøpe noe ekstra til kaffen senere på dagen? Og alle tomme halvlitersglass til tross: brøt vi ikke opp usedvanlig tidlig den kvelden jeg skulle intervjue ham?