SARP og kunsthistoriens utfordringer

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Kunstvitenskapsmiljøet ved Universitetet i Tromsø har de siste årene ledet det internasjonale forskningsprosjektet SARP – The Sámi Art Research Project. I november 2012 avholdt SARP en internasjonal konferanse med tittelen «Sámi art: Perspectives on the Indigenous and the Contemporary». I samtale med James Elkins og Hanna Horsberg Hansen nøster Hanne Hammer Stien opp i noen av temaene fra konferansen.

Ut av akademia

Den amerikanske kunsthistorikeren James Elkins var invitert til å snakke om alternative måter å skrive kunsthistorie på. Med utgangspunkt i urfolkskunst skisserte Elkins opp ulike tilnærminger til temaet. Ved å trekke paralleller mellom urfolksbegrepet og det regionale og det lokale viste han at det eksisterer et stort behov for å utvikle alternativer til den dominerende kunsthistorieskrivningen. Elkins mener likevel at det er umulig å unngå å forholde seg til de store fortellingene kunsthistorien er bygd opp rundt.

- I innlegget ditt startet du med å relatere begrepet urfolk med begreper som det regionale og det lokale. Kan du si litt mer om dette?

- Når man skriver kunsthistorie, må man være oppmerksom på at begrepet urfolk ikke konseptuelt stabilt. Det smelter sammen med andre begreper som det regionale og det lokale, men det er også knyttet til det nasjonale, som det vanligvis settes i opposisjon til. Det gjelder også alle slags andre konstruksjoner av «den andre» i forhold til det som fremstår som hovedfortellingen i kunsthistorien. Dette skyldes at de store fortellingene tar utgangspunkt i noen få sentrale steder som New York og Paris og er orientert rundt et fåtall kunstnerskap. Det meste fremstår som perifert i forhold til dette. Samtidig mener jeg at man som kunsthistoriker må forholde seg til disse hovedfortellingene for at folk skal forstå hva det er en snakker om.

- Du skisserer opp en rekke ulike måter å skrive alternativ kunsthistorier på. Kan du nevne noen av disse?

- En måte å skrive alternativ kunsthistorie på er å gå inn i de spesifikke begrepene som er aktuell for den kunsten det skrives om, og undersøke og definere disse. Når det gjelder samisk kunst, vil det for eksempel dreie seg om at man reder ut for begreper som duodji og dáidda. En slik tilnærming kan bidra til fornye vår måte å forstå begreper som vi oppfatter som universelle, men som ikke er det, så som tid og sted. Ved å bli mer og mer sensitive for nyansene i de «lokale» begrepen kan vi skape en bedre forståelse for kunsten, men dette betyr likevel ikke at vi kvitter oss med «oversettelsens» problem. En annen tilnærming motsetter seg tradisjonell kunsthistorieskrivning ved å avvise de store fortellingene i kunsthistorien, så som fortellingen om modernismen. I stedet fokuseres det for eksempel på det rent formalestetiske. Problemet med denne tilnærmingen er at man fort ender opp med en rekke alternative modernismer som i seg selv bekrefter at det finnes en hovedfortelling om modernismen. En tredje måte å skrive alternativ kunsthistorie på er å omskrive kunsthistorien for eksempel i en regional eller nasjonal setting. Det finnes flere tilfeller der dette er gjort, for eksempel i India og Ungarn. På denne måten får man frem at den fortellingen som virker naturalisert, ikke er det. Det går også an å forhindre en ensretting av kunsthistorieskrivingen ved å legge til rette for de små nyansene i den «lokale» kunsthistorieskrivingen, som skyldes kulturelle forskjeller, får plass også i internasjonale utgivelser. Det siste synes jeg selv er svært interessant.

- Din tilnærming til temaet er preget av at du har en pragmatisk innstilling. Selv om du er opptatt av å utvikle nye begreper ved å gå inn i den enkelte kunstens kontekster føles det ikke som om du er opptatt av å gjøre dette til noe problematisk. Hva tenker du om dette?

- Jeg er opptatt av at det formidlingsmessige aspektet ved kunsthistorien og ser derfor at det eksisterer et stort behov for lærebøker, men også bøker som formidler kunsthistorie til mennesker som står utenfor den akademiske diskursen. Hvis vi ønsker alternative kunsthistorier, må vi gå i gang med å skrive disse - det nytter ikke å sitte på gjerdet og vente. Når det gjelder utstillingsvirksomhet, mener jeg vi kan utfordre publikum ved å holde opp noen sentrale begreper og forklare disse på samme måte som i en tekst. Vi bør ikke undervurdere publikum, men i stedet stimulere dem til å sette seg inn i de kontekstene og begrepene vi mener er viktig for å forstå for eksempel samisk kunst.

- Likevel løses ikke alle grunnlagsproblemene i kunsthistorieskrivingen ved å ta i bruk de valgmulighetene du skisserer opp?

- Nei, og det er jeg selvfølgelig klar over. Jeg mener fremdeles at dette ikke skal hindre oss fra å skrive kunsthistorie. Det viktigste er i stedet at man i den enkelte sammenhengen overveier hvilke metoder og teorier som passer best til det man vil formidle, og til hvem, og at man redegjør for dette. Neste gang jeg kommer tilbake til Tromsø, håper jeg det foreligger en bok om samisk kunst som baserer seg på arbeidet til forskningsgruppen SARP.

Utenfra og inn - innenfra og ut

Hanna Horsberg Hansen er postdoktor i forskningsprosjektet SARP hvor hun arbeider med å sammenstille begrepene samisk kunst og samtidighet. Undersøkelsen tar utgangspunkt i to perspektiver. Det ene dreier seg om å se på prosjektene og enkeltverk fra de store diskursive verdensbildene, som tradisjonell kunsthistorie – utenfra og inn. Det andre består i å se på hvilken verden verkene og prosjektene fremstiller – innefra og ut. Sammenfaller verdensbildene? Motsetter de seg hverandre slik at det oppstår en friksjon mellom diskurs og praksis? Kan friksjoner og forbindelser skape nye diskursive verdensbilder?

- I intervjuet vi har gjort med kunsthistoriker James Elkins, sier han at han ønsker seg en «kunsthistorie» basert på forskningsprosjektet SARP. Dere i prosjektgruppen er allerede i gang med planleggingen av en slik utgivelse. Hvilke problemstillinger står dere overfor i dette arbeidet?

- Jeg tror ikke noen skal forvente at det kommer en samisk kunsthistorie basert på kunsthistoriens standarder for utvikling, epoker og stiler. Men det blir sikkert både historiske perspektiver og formalestetiske tilnærminger til temaet som kanskje heller blir en samling historier.

- I avhandlingen din fra 2010 peker du nettopp på utfordringer som både tradisjonell, vestlig kunsthistorie og urfolksmetodologi byr på i møtet med samisk kunst. Kan du gi eksempler på hvordan disse utfordringene kommer til uttrykk?

- Kunsthistorien opererer med en slags «standard» for kunstens tid, sted og utvikling som ekskluderer kunstnere og kunstproduksjon som faller utenfor denne standarden. Feministisk kunsthistoriekritikk på 1970-tallet formulerte dette godt, og videreutviklede varianter av denne kritikken har siden blitt formulert fra flere hold. Urfolksmetodologi bærer med seg mye av den samme kritikken av vestlige standarder. og stiller samtidig opp en etikk for forskning i urfolkssammenhenger. Både kritikken og etikken er viktige forutsetninger for min forskerpraksis, men å bygge på en metodologi som er eksklusiv for urfolksforskning eller samiske forskere, blir å repetere vestlige eksklusjonsmekanismer og sette opp nye standarder. Jeg mener vi trenger åpenhet og eksperimentering, ikke begrensninger og ortodoksier.

- Hvordan mener du det best legges til rette for en slik åpenhet og eksperimentering?

- Vi må våge å utfordre faget og ikke tenke på samisk kunst som et regionalt fenomen med marginal interesse. En måte å utfordre faget på er etter min mening å gå i tettere dialog med den utøvende kunsten. Kunst skjer her og nå, og da må vi som forskere være til stede når det skjer. Andre måter kan være å anvende teori og filosofi i forståelsen av samisk kunst.

- Forskningsformidling er et ord som gjentas til det kjedsommelige både innenfor og utenfor akademisk diskurs. I intervjuet med James Elkins kommer det frem at han er opptatt av at kunsthistorieforskningen skal formidles utenfor akademia. Hvilken funksjon tenker du at et prosjekt som SARP har i forhold til dette?

- Etter min mening har vi som forskere et stort ansvar for å formidle arbeidet vårt, både i form av diskusjoner og resultater. Et imperativ i all urfolksforskning er at forskningen foregår i dialog og samarbeid med dem forskningen gjelder. For oss gjelder dette samiske kunstnere og kunstinstitusjoner. Tilbakeføring av resultater er en selvsagt del av dialogen og det er vel dette som må kalles formidling. I tillegg til dette generelle og etiske prinsippet er det viktig at samisk kunst også blir del av en akademisk diskurs. Her har vi et ansvar overfor den akademiske verden hvor mye allerede har skjedd i løpet av noen år: Samisk kunst har blitt tema for kunsthistorisk forskning og det har blitt en del av undervisningstilbudet her på Universitetet i Tromsø.