Den kulturelle arbeidslinjen

Av: Anders Rydell

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Før riksdagsvalget i 2006 så ikke meningsmålingene særlig lyse ut for det regjerende sosialdemokratiske partiet. De hadde styrt Sverige nærmest enerådende siden 1932, bare avbrutt av et par kortvarige borgerlige regjeringer. Men denne gangen var det annerledes. Den borgerlige hovedmotstanderen, Moderaterna, hadde tatt venstresiden på sengen med helt nye paroler. De kalte seg de «Nya moderaterna» og det «Nye arbeiderpartiet». Hjernen bak kampanjen, Moderatenes spin doctor Per Schlingmann, oppfordre

Det var omtrent på det tidspunktet, rett før valget, at Sveriges sosialdemokratiske statsminister, Göran Persson, sluttet å bry seg om de dystre meningsmålingene og i stedet søkte råd hos fire statuer som befant seg statsministerboligen Sagerska Palatset i Stockholm. I en utspørring på tv avslørte han konklusjonen på samtalene med statuene: De hadde sagt at sosialdemokratene ville vinne valget. Men statuene tok feil. Sagerska palatsets nye husherre, Fredrik Reinfeldt, kom ikke til å dele sin forgjengers tiltro til kunsten.

Et gisp og et lettelsens sukk

En forsmak på hva som ventet, kom da moderaten Cecilia Stegö Chilò ble utnevnt til ny kulturminister. Hun kom rett fra stillingen som leder for Timbro, en nyliberal tankesmie med utspring i arbeidsgiverforeningen Svenskt Näringsliv. Timbros formål er å vri den offentlige debatten mot høyre, blant annet gjennom utgivelse av rapporter, undersøkelser og bøker. Eksempelvis har tankesmien publisert en svensk oversettelse av nyliberalistenes favorittforfatter Ayn Rand. Oppnevnelsen av Stegö Chilò fikk hele Kultursverige til å gispe etter pusten – mange så det som en ren provokasjon. Med Chilò ved roret syntes omfattende privatisering uunngåelig. Men bare 10 dager senere kunne man dra et lettelsens sukk da den nye kulturministeren ble tvunget til å avgå da det kom frem at hun ikke hadde betalt tv-lisens på 16 år. Sannheten er at det også var mange av de mer konservative blant den nye høyrealliansen som mottok nyhetene om avgangen med lettelse. Det var også fra denne fløyen Chilòs etterfølger ble rekruttert, den mer forsiktige og politisk drevne moderaten Lena Adelsohn Liljeroth. Men de som dermed håpet på kulturpolitisk oppholdsvær etter maktskiftet, kom til å bli skuffet. På kulturens område hadde det rådet et fullstendig sosialdemokratisk hegemoni i flere årtier. De gangene sosialdemokratenes regjeringsrekke var blitt avbrutt, på 1970-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet, hadde man stort sett latt kultursektoren i fred. Sosialdemokratisk kulturpolitikk har bygget på prinsippet «kultur til folket» – samtidig som ledende sosialdemokrater gjerne har skålt med kultureliten. Det gjaldt blant andre Olof Palme, som gjerne solte seg i filmstjernenes glans, og den siste sosialdemokratiske kulturministeren, Leif Pagrotsky, som sjelden gikk glipp av en kulturfest. Han dukket til og med opp backstage på musikkfestivalen Hultsfred med glowsticks i skjegget sitt for å feste med musikerne.

To upopulære beslutninger

Lena Adelsohn Liljeroth kom i likhet med resten av Moderaterna til å innta en mer kjølig og distansert posisjon overfor kultursfæren. Statsminister Fredrik Reinfeldt var raskt ute med å opplyse om at hans favorittband var eurodiscobandet Da Buzz. En lignende provokasjon kom da man oppnevnte den nyliberale entreprenøren Johan Staël von Holstein til Kulturrådet. Innenfor kunstpolitikken kom Adelsohn Liljeroth til å markere den politiske kursendringen gjennom to upopulære beslutninger. Bare en måned etter maktskiftet ga hun beskjed om at man skulle avskaffe den gratis adgangen ved statens museer som sosialdemokratene hadde innført et par år tidligere. Dette kunne knapt kalles publikumsfrieri. Ifølge en undersøkelse ønsket hele 71 prosent av svenskene å beholde den gratis adgangen – som hadde gitt museene 100 000-vis av nye besøkere. Den andre beslutningen var å avskaffe kunstnerlønnene – ordningen med livslange inntekter tildelt et knippe fremstående kunstnere, forfattere og musikere.

Ny kulturutredning

I det store bildet var ikke dette omfattende endringer, men de sendte noen tydelige signaler som kom til å prege hele den borgerlige regjeringspolitikken: Kultur er ikke gratis og skal finansiere seg selv. Dette var egentlig en del av moderatenes overgripende filosofi: Arbeidslinjen. En politikk der man belønnet «dem som arbeidet» fremfor «dem som gikk på sosialstøtte ». Denne filosofien kom til å gjennomsyre Lena Adelsohn Liljeroths største kulturpolitiske prosjekt: Nedsettelsen av en ny kulturutredning. Ambisjonene var enorme, og Moderatenes visjon var at man skulle få en storrengjøring i det støtteavhengige, bortskjemte og venstrevridde kulturlivet. I 2009 ble den nye utredningen presentert som skulle erstatte den revolusjonære fra 1972, som man anså som «utidsmessig». Kulturutredningen var en blåkopi av «borgerlig kultur». For det første strøk man den første utredningens mål om å motvirke «kommersialiseringens negative effekter». I 2009-utgaven var ikke kapitalismen fienden – den var redningen. Ordet entreprenørskap snek seg stadig vekk inn i de borgerlige kulturpolitikernes vokabular. De «frie kunstnerne», som egentlig bare motvillig hadde fått status som selvstendig næringsdrivende, ble plutselig «entreprenører». Kunstnernes lave inntekter og manglende kulturfinansiering ble ikke lenger forstått som statens problem – men som markedets. Hvis bare kunstnerne ble en smule bedre «entreprenører », skulle nok alt ordne seg. Dette synet skilte seg radikalt fra de tidligere kulturutredningene, som tok hensyn til kunstens «egenverdi» og så på kunstnere som et intellektuelt filter mot kommersielle krefter.

Nytte og egenverdi

Det kom mer enn tydelig frem av Kulturutredningen at man ikke hadde den samme tiltroen til kunstens egenverdi og frihet. I stedet skulle kunstens «samfunnsnytte » betones sterkere enn tidligere, og kulturpolitikken skulle i større grad integreres innen andre politikkområder. Kunsten skulle arbeide ut fra tydeligere direktiver. Kunst måtte jo ikke nødvendigvis bare være kunst, mente man, den kunne også være en mental medisin som lindret smertene til syke mennesker – det var et av eksemplene man trakk frem. Dessuten ville man fjerne det såkalte «kvalitetsbegrepet». Hva kvalitet var skulle ikke bestemmes av en kulturelite – det skulle medborgerne gjøre selv. Da Buzz er jo også kultur – det var budskapet.

Revolusjonen som uteble

Til tross for at den borgerlige alliansen ble gjenvalgt i 2010 – og dermed kunne sikre politikken sin en bedre forankring – kom den borgerlige kulturrevolusjonen i det store og hele til å utebli. Motstanden mot kulturutredningens forslag var massiv – og mange av de konkrete sakene ble torpedert. For eksempel at man skulle effektivisere kulturbyråkratiet gjennom en omfattende sammenslåingsprosess. En rekke forslag som skulle gjøre det lettere for kunstneren å fungere som entreprenører og gi private selskaper muligheten til å «trekke av» på kunst, stoppet opp i Finansdepartementets bord, der de den dag i dag samler støv på skrivebordet til Anders Borg, Sveriges mektigste politiker. Både Cecilia Stegö Chilò og Johan Staël von Holstein ble kastet ut. I dag skjer mye av kultursatsningene på andre områder, som nærings- og arbeidsmarkedsdepartementet, og Kulturdepartementet har hensunket i en dyp dvale – muligens på direkte ordre fra øverste hold. For den bitre sannheten er at kulturpolitikken ikke vinner valg – men den kan bidra til å tape dem.

I ryggmargen

Kulturen utgjør bare skarve 0,8 prosent av statsbudsjettet, men kunstnerne, forfatterne, journalistene og skuespillerne er høyrøstede og gjenstridige motstandere. Det finnes med andre ord ikke noe som er like utakknemlig som kulturpolitikk – hvis den føres i motvind. En annen grunn til stagnasjonen kan kanskje være at Moderaterna har tatt inn over seg en maktpolitisk innsikt. Etter to valgseire får man andre prioriteringer. Hvis man skal være et statsbærende parti, må man legge visse ideologiske prinsipper på hylla. Å ha kulturlivet mot seg går ikke i lengden. Verdien av å kunne omfavne folkekjære skuespillere, forfattere og kunstnere på tv-programmer som Skavlan eller under Nobel-middagen er større enn ideologisk prinsippfasthet på et område som befinner seg i den politiske periferien. Men det er ikke dermed sagt at den borgerlige kulturpolitikken ikke har etterlatt seg spor. Den største endringen er kanskje ikke politisk, men psykologisk. Den kulturelle arbeidslinjen sådde et frø som ser ut til å ha fått et eget liv i departementer, etater og museer. På samme måte som de «nye» Moderatene klarte å etablere seg som et «arbeiderparti» har begrep som «entreprenørskap» og «effektivisering» satt seg i ryggmargen på kulturverdenen. Man kan se en oppmykning av gamle tabuer. Det er ikke lenger like ille at kultur sponses av bedrifter eller at anerkjente kunstnere tegner truser for store klesmerker. Entreprenørtenkningen og instrumentaliseringen ser ut til å ha komme for å bli.