Liberalkonservativ drøm: Vinnerne tar alt

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

I boka Kultur for kulturens skyld hevdes det at dagens norske kulturpolitikk gir middelmådige resultater. De liberalkonservative forfatterne vil stoppe byråkratisk vekst og få mer kvalitet for pengene.

Til høsten er det stortingsvalg i Norge, og den politiske kampen står om helse- og skolepolitikk. Opposisjonspartiene forsøker å overbevise velgerne om at tilstanden er elendig og at de borgerlige partiene vil bevilge mer og administrere bedre. En tilsvarende kamp finner vi ikke på kulturområdet: Etter syv-åtte år i skyggen av de rødgrønnes kulturløft har de borgerlige kulturpolitikerne profilert seg med bekymring for at pengeveksten har svekket armlengdes avstand mellom politikk og kunst; instrumentelle mål truer kunstens frihet. Denne defensive holdningen tolkes av kulturlivet som et tegn på at et regjeringsskifte vil bety slutten på de gode tider – de borgerlige partienes kommer da heller ikke med løfter om videre satsing.

Opprydningsaksjon

Da tenketanken Civita på slutten av fjoråret kom ut med boka Kultur for kulturens skyld, ble den møtt med stor interesse. De unge Civita-utrederne beroliger innledningsvis med at de er ikke ute etter å spare penger – hensikten er å komme med forslag som gir mer kvalitet for pengene. For å få til en kvalitetsheving mener forfatterne det trenges en oppryddingsaksjon. Kulturbevilgningene bør forbeholdes de deler av kunstlivet som ikke kan klare seg uten markedsinntekter. Det skal for eksempel ikke være NRKs oppgave å sende underholdningsprogrammer og sportssendinger som reklamekanaler kan ta seg av. Teatrene bør fullfinansieres slik at de kan konsentrere seg om sine kunstneriske målsetninger uten å måtte spille musicals. Forfatterne mener at vekst i byråkratiet går på bekostning av kunstnerisk kvalitet. De foreslår derfor å øremerke deler av institusjonenes bevilgninger til kunstnerisk virksomhet. Mer konkurranseutsetting lanseres som et annet virkemiddel, både mot byråkrati og for økt kvalitet. Faste ensembler skal for eksempel kastes ut av institusjonene – frie teaterkompanier skal på kunstnerisk grunnlag konkurrere om prosjektperioder i teaterbyggene.

Privat, kommersiell og innovativ

På billedkunstområdet har forfatterne brukt gallerist Erik Steen som rådgiver (tidligere Galleri Wang, Galleri Erik Steen og nå Kaare Berntsen Contemporary). Det er derfor ikke overraskende at det i diagnosen av norsk kunstliv heter: «Den mest innovative delen av bransjen er de private og kommersielle galleriene. Det er kuratorer og gallerister på det private kunstmarkedet som dyrker fram de kunstnere som når private innkjøpere og får internasjonal anerkjennelse (…) Her finner vi mest offensivitet og de mest spennende kunstnerskapene.» Etter denne beskrivelsen er det logisk at forfatterne mener at de private gallerier bør brukes mer aktivt til å styrke kvaliteten på andre deler av billedkunstområdet. Et område som trenger kvalitetsforbedring er ifølge forfatterne kunst i offentlig rom. KORO blir uten nærmere begrunnelse beskrevet som et økosystem «for middelmådig kunst og middelmådige kunstnere». Forfatterne lurer også på «hvor KORO har fått legitimitet fra til å være et statlig finansiert kunstkontor som skal skape uro og friksjon i offentlige rom?» Meisingset og co. mener kvaliteten vil heves dersom KORO går over til å kjøpe kunst på det private kunstmarkedet. Forfatterne, som ellers er så opptatt av at statlige penger ikke skal forsvinne til mellomleddene («byråkrati»), synes ikke å se noen problem i at deler av avsetningen til kunst i offentlige rom brukes til å styrke de private gallerienes økonomi.

Automatisering av OCA

Mer radikalt går forfatterne til verks når de vil omgjøre OCA til et kontor som skal bestyre en automatisk støtteordning for kunstgallerier som deltar på internasjonale kunstmesser. Det kan vel godt være at kvaliteten i norsk kunst kan styrkes ved at seriøse kunstgallerier får en mer systematisk støtteordning for deltakelse i utlandet. Slike stimuleringsordninger finnes på musikk og litteraturområdet. Men hva de private gallerienes deltakelse på slike messer hittil har betydd, kunne vel vært dokumentert? Godt dokumentert andre steder er det at dagens OCA-modell med direktører som knytter norske kunstnere til et internasjonalt biennalenettverk på høyt nivå, har gitt resultater! Hvis tilsvarende positive virkninger kan vises for de private gallerienes deltakelse på internasjonale kunstmesser, behøver vel ikke det ene gode tiltaket gå på bekostning av det andre?

Innkjøp og vederlag

Et mindre kontroversielt forslag for å fremme økt kvalitet i norsk kunstliv, er økte avsetninger til de offentlige kunstmuseenes kunstinnkjøp. Forfatterne vil øremerke 20 prosent av museenes budsjett til innkjøpsfond. Med en slik ordning vil Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett for billedkunst stige fra 10 til 50 millioner kroner i året. Forfatterne tror også at øremerking vil sette en stopper for at «byråkrater» spiser opp museenes budsjetter. Intensjonen er god, men den siste analysen vil nok museene ha noen kommentarer til. At tenketanktenkerne slutter seg til NBKs og NKs forslag om en radikal forbedring av billedkunstnernes utstillingsbetingelser kan virke overraskende. Men for Civita handler det ikke om å bedre kunstnernes inntektsgrunnlag, men om å foreta en kvalitetsstyrkende omfordeling. Midlene til en skikkelig utstillingsvederlagsordning i offentlige gallerier og museer skal hentes ved å redusere antall statlige arbeidsstipend. Det som 40 statlige arbeidsstipend koster, bør heller gis til like mange utstillingsaktive kunstnere utpekt av kuratorer.

Tenk lokalt

Når Meisingset og co. vil nedlegge Nasjonalmuseets avdeling landsomfattende program og overføre pengene til kunstmuseene i distriktene, er det ikke først og fremst for å heve kvaliteten i formidlingsarbeidet. For forfatterne er det et prinsipp at når regionene er like kvalifisert som sentrum, skal nærhet til publikum være bestemmende. Forfatterne vil, etter en lignende vurdering, nedlegge den kulturelle skolesekken i sin nåværende form og overlate de kunstneriske valg til mottakerne, det vil si lærerne. Som et annet virkemiddel i arbeidet for å styrke kvaliteten i formidling foreslår forfatterne at gallerier som får flerårig driftsstøtte gjennom Kulturrådet bør konkurranseutsettes. Ingen skal kunne få løfte om støtte for mer enn 3-5 år av gangen. I boka støttes forslaget fra Løken-utvalget om at staten bør slutte å bruke kunstnerorganisasjonenes stipendkomiteer og heller oppnevne sine egne. Forfatterne mener det går ut over kvaliteten når båndene blir for tette mellom dem som innstiller og dem som mottar stipend. At det dermed kan bli et dobbelt byråkrati med stipendkomiteer både hos staten og organisasjonene, ser det ikke ut til at forfatterne har tenkt på. Det legges fram ansatser til en interessant kvalitetsdebatt i denne boka, men for ofte synes det som om det er medisinen som bestemmer diagnosen. Mange av forslagene er også så urealistiske at de blir ufarlige. Et pragmatisk Høyre vil interessere seg mindre for forslag som er preget av at forslagsstillerne mangler praktisk erfaring.

Byråkrat versus privat

Det er populært å gjøre byråkratiet til «skurken» i fortellingen. Men når forfatterne i sitt byråkratibegrep ikke bare tar med administrasjon og saksbehandlere, men også teknikere, formidlere, kuratorer og forskere, blir det som å skyte med hagle. De private galleriene tildeles helterollen i kampen om kvalitet, og de er utvilsomt en viktig del av norsk kunstlivs økosystem. Men det er vel også andre som gjør en god jobb? Leser man for eksempel Øystein Ustvedts bok om «gullalderen» på 1990-tallet, er det vel først og fremst yngre kunstneres egne gallerivirksomhet han trekker fram – og opprettelsen av Museet for samtidskunst? Andre kan jo tilføye at det kanskje ikke var negativt at antall vederlagsstipend til yngre kunstnere økte sterkt fra rundt 1988? Som leser savner man en bredere og rausere analyse om hva som er årsak og virkning når det gjelder kvaliteten i norsk kunst.

Vinnerne tar alt

Forfatterne legger med viten og vilje opp til en kunstpolitikk der «vinnerne tar alt». Etablerte kunstnere som lykkes på markedet, skal få en større del av de offentlige penger, sier Meisingset og co. Som imidlertid andre steder i boka mener at statens oppgave er å sikre den delen av kunsten som ikke finansieres gjennom markedet. Forfatterne glemmer også at kvalitet i seg selv ikke kan være en begrunnelse og et mål for en statlig kunstpolitikk. De offisielle målsetninger for statens kunstnerpolitikk er i dag «fornyelse » og «mangfold», kvalitet er en forutsetning. For dem som måtte være urolige for eller håper på at de mange kreative forslag fra Civita-gjengen skal bli virkelighet: Seks år etter at den borgerlige alliansen overtok regjeringsmakten i Sverige i 2006, uttrykte en skuffet leder av Civitas søsterorganisasjon i Sverige at Alliansens borgerlige kulturpolitikk hittil hadde gått ut på å sitte «stille i båten». Etter seks år har lite skjedd – en utredning, noe regionalisering, nedleggelse av garantiinnkomstene (som i Norge ble gjort av Arbeiderpartiet). Ja, det svenske kulturbudsjettet har til og med vokst, om enn på langt nær så fort som i Norge.