Mer symptom enn diskusjon

Av: Stian Gabrielsen

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Geir Haraldseth

Great! I’ve written something stupid.... but I haven’t signed a contract with anyone to produce solely wise and perfect works. Selected projects by Geir Haraldseth 2005-2012

Torpedo Press, 2012

«...art is different in some respects, but it is no doubt a luxury good» sier Geir Haraldseth i forordet til den lett sammenraskede boken med den lange og proaktive tittelen. At kunsten på sett og vis er en vare på lik linje med alt den liker å se seg selv adskilt fra, er et gjennomgående tema.

Boken består av et opptrykk av tekster knyttet til Haraldseths kuratoriske prosjekter fra 2005 og frem til i dag. Haraldseths kjepphest som kurator er hvordan kunsten approprierer populærkultur og omvendt. Studiegjenstandene hans er gjerne hentet fra amerikansk kultur. I teksten «High and Low (if artists were in hell)» trekker han eksempelvis frem hvordan galleriet Sean Kellys samarbeidet med teamet bak Sex in the City med å gjenoppføre et verk av Marina Abramovic til en scene i tv-serien. I «General Hospital», skriver han om James Francos dobbeltkarriere som både kunstner og skuespiller, og hvordan de to virksomhetene blør over i hverandre og utfordrer kunstfeltets selvforståelse. Et annet sted leser han frekt hele Cindy Shermans produksjon på bakgrunn av hvem hun har datet.

Det fremgår ikke helt klart av de enkelte tekstene hvilken sammenheng de ble skrevet i. Riktignok er det stukket inn et par bleke og kornete dokumentasjonsbilder fra en utstilling her og der, men forstått som en oversikt over en kurators prosjekter gir boken få pekepinner om hvordan tankene hans omsettes i praksis. Haraldseth forsøker riktignok å komme denne innvendingen i forkjøpet når han i forordet fremstiller glidningen mellom essayistikk og utstillingsproduksjon som en performativ strategi ment å speile det urene farvannet han ønsker å utforske. Men selv om denne strategien ikke nødvendigvis er dømt til å feile, fremstår Haraldseths tekster, når de som her er løsrevet fra konkrete kuratoriske prosjekter, som forsøk på selvstendige essays – en ambisjon de fleste av dem bærer dårlig. Dette skyldes ikke at det skorter på treffende og vittige formuleringer eller gode ansatser. Problemet er at de enkelte tekstene virker mer som påbegynte utkast enn egentlig trykkeferdig materiale.

Man sitter igjen med inntrykket av at nærmest alt Haraldseth har skrevet fra 2005 og frem til i dag, helt ukritisk (og uredigert) er blitt innlemmet i boken. Hvorfor trykke en faksimile av en skoleoppgave fra 2005 («A Feces on Philosophy»), med understrekninger og sensors anmerkninger i margen, om ikke for å understreke at dette dreier seg om en bok som primært skal forstås som en symptomatisk forlengelse av tendensene Haraldseth beskriver heller enn en gjennomarbeidet diskusjon av dem? Denne selvutleverende publiseringsgesten henvender seg til den samme tabloide nysgjerrigheten som Haraldseth selv legger for dagen i sine analyser av Sherman og Franco. Her dreier det seg åpenbart om en bevisst strategi, men det er ikke dermed sagt at den lykkes i å avlede fra tekstenes mangler.