Uklare forbindelser

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Mange ble overrasket da Norges representasjon på Venezia-biennalen i 2011, i regi av OCA, faktisk skulle bestå av forelesninger. Eller pedagogiske hendelser, som det heter i boka som nå samler foredragene mellom to permer.

Mange ble overrasket da Norges representasjon på Venezia-biennalen i 2011, i regi av OCA, faktisk skulle bestå av forelesninger. Eller pedagogiske hendelser, som det heter i boka som nå samler foredragene mellom to permer.

Det er kanskje ikke så rart at mange reagerte, et foredrag er jo ikke noe man umiddelbart tenker på som kunstobjekt, men heller som kunstobjektets innledningsform eller presentasjonsramme. Personlig så jeg imidlertid ikke dette som et stort problem; grepet var en naturlig del av den dematerialiseringen av kunsten som hadde pågått siden sekstitallets neoavantgarde, en utvikling som også er blitt aksentuert gjennom de siste to tiårenes forskjellige varianter av relasjonell, deltagelsesbasert og pedagogisk orientert kunstproduksjon. I tillegg var selve forelesningsformatet, som en måte å sette kunsten i kontekst på, ikke malapropos, selv om det selv figurerte i kunstens sted. Hvorfor ikke bruke utstillingskonteksten til å aktualisere eller reflektere over selve utstillingens funksjon og hva slags kategori de utstilte objektene tilhørte? Etter min mening var dette helt på sin plass, i hvert fall i utgangspunktet, ikke minst siden Venezia-biennalen, som de fl este messer og internasjonale utstillinger, i mindre grad preges av selvrefleksjon enn av teoretiske selvfølgeligheter og pengeinteresser.

Bok og kontekst

Når boka med forelesningene nå foreligger, og de kan studeres nærmere og veies opp mot hverandre, er det naturligvis et spørsmål som melder seg: Hvordan fungerer det trykte materialet i forhold til den opprinnelige konteksten? Det er ingen åpenbare svar her, av den enkle grunn at tekstene som foreligger, ikke er klare. Det vil si: Hver for seg er de tydelige nok, men flere av dem virker malplasserte i sammenhengen. Som altså er samtidskunst og Venezia-biennalen 2010. Eller denne boka. For det første er tekstene sterkt politiserte. Ikke så rart, kanskje, siden fi nanskrisen allerede hadde gjort seg gjeldende siden 2008, og den arabiske våren var i full blomst. Men hvilken forbindelse finnes egentlig mellom disse temaene og kunstkonteksten? Nå er det naturligvis ingen grenser for hva man kan ta for seg i kunsten, men berøringspunktene mellom de fl este tekstene i The state of things og samtidig politikk og økonomi virker løs, for å si det mildt. Flere av tekstene berører ikke kunst i det hele tatt. Jan Egelands tekst om fredsforhandling, for eksempel. Den er en interessant innføring i temaet, ikke minst med tanke på forfatterens praktiske erfaringer i felten, men det er uklart hva denne teksten har i denne sammenhengen å gjøre. Det samme gjelder Fawas A. Gerges, som maner til et mer nyansert bilde av al- Qaida, og Vandana Shivas «War against the earth», som snakker om bærekraftig utvikling og landbruk som å «slutte fred med jorden, samtidig som man ivaretar menneskelige behov». For å nevne noen.

Ujevn kvalitet

Flere av kjendistenkerne OCA hadde invitert, er også bemerkelsesverdig svake. Leo Bersani, som ellers er en skarpskodd teoretiker, imponerer ikke voldsomt med sitt bidrag om mannsidentitet (selv om den lar seg lese i sammenheng med Bjarne Melgaards opptreden som lærer – og utstillingen som dette resulterte i). Franco Berardi er også slapp i sin tekst om gateopptøyene i London i 2011 og regissøren Pasolini. Til og med en størrelse som T. J. Clark skuffer i sin ganske skjematiske forelesning om venstresidens og utopitenkningens historie. Dette er notater til et foredrag, ikke ferdige tanker. Enkelte av de andre stjerneteoretikerne på lista – her tenker jeg på Judith Butler og Jacques Rancière – leverer likevel solide, og delvis relevante, varer. Begge tar for seg biopolitiske spørsmål knyttet til dominerende maktinstanser og undersøker hvilket potensiale, eller «kapasiteter» en samling av kropper kan utgjøre i offentlighetens maktlandskap. Butler tar for seg Occupy-bevegelsen og opprørene i Egypt og insisterer på at den blotte tilstedeværelsen av kropper et sted de – ifølge makten – ikke er ment å være, representerer et reservoar for forandring og en ny fremtid. Rancière fortsetter i samme gate og formulerer strengt tatt ikke noe nytt i sin tekst, men med hensyn til stil og klarhet gjør han det bedre enn både han selv og Butler har gjort tidligere. Hans tekst er elegant og bokas høydepunkt. I tillegg er hans betraktninger høyst relevante i sammenhengen; ja, den eneste virkelige tydelige metakommentaren til forelesningsrekkens funksjon i Venezia. «A fiction is not an imaginary tale. It is the construction of a set of relations between sense and sense, between things that are said to be perceptible and the sense that can be made of those things,» skriver Rancière.

Tingenes tilstand

Nettopp. Hvilken fortelling er det Norge, med OCA som medium, ønsker å fremstille ved å knytte til seg navn som Butler, Berardi, Rancière? Er dette primært å forstå som et opplysningsarbeid for viderekomne eller som en avansert variant av den såkalte pedagogiske vendingen? Neppe. Siden foredragene i liten grad berører kunst og heller ikke problematiserer situasjonen de befinner seg i, fremstår de som underlig lite stedsspesifikke. De gir også i liten grad svar på det spørsmålet som skulle være foredragsseriens rettesnor – altså: «Hva er tingenes tilstand?» Det er altså ganske tåkete forbindelser mellom de forskjellige bidragsyternes utsagn og dette spørsmålet; jeg savner en sterkere problematisering av samtid versus historie, av hvem som definerer hva etc. Man berører Occupy-bevegelsen, den arabiske våren og Israel/Palestina-konflikten, men hva denne politiske årvåkenheten egentlig innebærer, eller hva slags begrep om samtid den er ment å munne ut i, forblir usagt. Det ligger derfor, vil jeg si, en ironi i at OCA bestiller disse menneskelige merkevarene til å snakke for seg, siden de utvilsomt må kunne betraktes som medier for markedsføring av Norge som en kunstnasjon å regne med. Konteksten for deres presentasjon og de faktiske tekstene fremstår slik sett som nesten naive og lite kritiske til kunstens markedstilknytning. Den vanlige kapitalismekritikken flashes, nærmest som et adgangsskilt, men utdypes ikke i troverdig retning, som noe annet enn stiløvelse. I tillegg vil jeg nevne en stor svakhet ved både de opprinnelige foredragene og den trykte versjonen: Hvorfor settes de ikke i et minimum av kontekst? Hvorfor presenteres ikke de forskjellige foredragsholderne? At noe slikt ikke foreligger bidrar til bildet man får av at dette inngår i varesyklus i et kunstsystem som er forbeholdt en kulturell elite.