Plastikkens sjelevandring

Av: Julie Lillelien Porter

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Det var nyheten om et gigantisk søppelberg i Stillehavet som førte til at den belgiske kunstneren Maarten Vanden Eynde i 2008 startet sin kunstneriske undersøkelse av plastikkens egenart. Gjennom de siste fem årene har han reist rundt på verdenshavene for å samle inn materiale til arbeidene sine.

Vanden Eynde er første utstiller på Hordaland Kunstsenter i 2013 og inngår dermed i programmet «Å avdekke en kunstskole», som skal fungere som diskusjonsgrunnlag gjennom hele dette året. Kunstneres potensial som pedagoger i tradisjonell og ikke-tradisjonell forstand er noe av det som skal undersøkes. På kunstsenteret stilles det ut to skulpturelle verk: Plastic Reef, som befinner seg i visningsrommet, og 1000 Miles Away from Home, som vises i kaféen. Mens begge skulpturene tar i bruk funnet plast fra verdenshavene, er utformingen av de to verkene svært forskjellig.

1000 Miles Away from Home er en serie med fem glasskapsler fylt med vann og millimetersmå partikler av «jomfruplast» – en form for industrielt avfall som blant annet knyttes til økningen av flere ulike sykdomsdiagnoser. Hver av de fem glasskapslene er merket med navnet på havet der innholdet er funnet. Det er lett å være skeptisk til «søppelkunst» eller kunst laget av funne gjenstander. Litt for ofte begrenser genren seg til å fremheve de groteske sidene ved overforbruk, og det blir en for lineær sammenheng mellom det konseptuelle og estetiske, der det formale ikke fungerer tilstrekkelig godt. Dette er også tilfellet med 1000 Miles Away from Home. De sterke assosiasjonene til overfladiske pyntegjenstander fra turiststrøk og spåkuler gjør at verket formalt blir for lett fordøyelig og illustrativt. Samtidig er det muligens nettopp her man kan finne et berøringspunkt til læring. Sett i lys av programmet «Å avdekke en kunstskole» har 1000 Miles Away from Home en viss relevans da den formidler informasjon om et faktisk fenomen og dets alvorlige følger.

Det er derfor en positiv overraskelse å oppleve den andre, mer monumentale skulpturen Plastic Reef, som vises for første gang i sin helhet i Bergen etter å ha vært innom blant annet fjorårets Manifesta. Den omtales som «vandrende», noe som også kan sees som en bokstavelig parallell til skulpturenes materielle opphav. I motsetning til 1000 Miles Away from Home, viser Plastic Reef seg å være et forførende skulpturelt verk. Materialet kunstneren samler på, fremstår her som mer gåtefullt – en abjekt manifestasjon av noe mellom det naturlige og konstruerte. Den ett tonn tunge plastikkmassen, tydelig krympet og herdet gjennom en smelteprosess, fører til det betimelige, men litt obskure spørsmålet om materialet egentlig er levende eller dødt, noe som didaktisk sett er et interessant utgangspunkt. Den altfor familiære plastikken omgjøres til noe amorft som fremtvinger følelsen av noe alarmerende, men uten å være belærende. Den naturlige korallrevformen som nevnes i de mange verkbeskrivelsene som er å lese i kaféen, kunne imidlertid med hell vært mindre tydelig kommunisert. Plastic Reef fremkaller nok fysisk kvalme hos meg til at jeg bare ved å glane på den for alvor opplever mitt eget livs litenhet.