Ute av tiden

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Ingeborg Bachmann og Paul Celan, to av etterkrigstidens viktigste tyskspråklige poeter, brevvekslet over en periode på 20 år. Brevene utgjør en symbiose mellom to kunstnerskap og to liv og har tjent som inspirasjon for videoarbeidene vi møter i Oslo kunstforening. Som i tidligere verk iscenesetter Victoria Pihl Lind språket ved hjelp av skuespillere. Deres stemmer og kroppsspråk prosesserer de biografisk forankrede tekstfragmentene og åpner dem opp for nye lesninger.

Betrakteren møtes av en tokanals videoprojeksjon. A Tone to Play – Abc According to Ingeborg Bachmann and Paul Celan bærer samme tittel som utstillingen. Arbeidet er filmet i en sommer-tom skolegård, der tre personer agerer foran et stillestående kamera: En mann lener seg avslappet og plystrende mot murveggen i bildets ytterkant. En annen sirkler rundt på plassen, på en seig måte som om denne vandringen i motsatt retning av klokka, volder ham smerte. I bildets bakgrunn åpner en kvinne et vindu og tar plass i karmen i en etasje høyt oppe i skolebygningen.

Vi presenteres for et lite utvalg korte tekstutdrag, framført delvis av skuespillerne og delvis av en androgyn og intens stemme utenfor bildet. Ganske eksplisitt dreier det seg om åpenheten i henholdsvis tid og språk, og sammenhengen mellom disse. Karakterene henvender seg direkte til betrakteren. Blikkene deres og hvert ord som uttales, er inntrengende, og trer nesten ut av verket, inn i betrakterens rom.

Mens A Tone to Play ... tar utgangspunkt i tekster av Paul Celan, bygger monologen i Jerry Bachmann på en forelesning Ingeborg Bachmann holdt for litteraturstudenter i 1959. Kunstneren har plukket enkeltsetninger fra foredraget, redigert det og satt det sammen med annet tekstmateriale. Vi følger en mann som vandrer hvileløst opp og ned den samme gatestubben. Til tross for at han ikke kommer noen vei, ser dette mennesket ut til å være liketil og i kontakt med verden. Kamera er håndholdt og tett opp i ansiktet til mannen. Stemmen som følger bildet er den samme intense som i A Tone to Play. Men her er den sammensatte monologen som fremføres, mer krevende å lytte til. Hver av setningene gir mening alene, men det er vanskelig å finne en helhet.

Denne utstillingen krever betrakterens tilstedeværelse. Det tar tid å trenge inn i hvert arbeid. Fordi det biografiske er vektlagt i titlene, er det fort gjort å begynne å lete etter de to poetene i lesningen av arbeidene. Kanskje skal man ikke lete for mye, men heller åpne seg for stemningene og de kraftfulle ordene man blir tilbudt. For dette handler ikke om Ingeborg Bachmann eller Paul Celan. Snarere om hvordan kunsten, uavhengig av historisk tilknytning, når ut til nye mennesker og får betydning i den enkeltes liv.