Lyden av en utstilling

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Når de forskjellige verkene i en kollektivutstilling ikke later til å være forbundet av noe annet enn en felles tilknytning til samme ateliermiljø, er den slappeste kuratoriske løsningen å peke på en vidtfavnende og generell tematisk fellesnevner. Dette later til å være tilfellet med utstillingen «Lydbilde».

Utvalget av videoverker og installasjoner som fyller de to etasjene i Trondhjems Kunstforening, er ment å «skape en ny opplevelse av både kunst og musikk». Publikum gjøres oppmerksom på at det her er krysningen mellom det auditive og det visuelle som er det sentrale.

I taket i et av rommene beveger bildene av et islagt vann seg. Videoen – signert Kari Elise Mobeck – er projisert gjennom en glassplate som er dekket av vann. En følelse av å dykke ned i det våte element mens man ser opp mot en islagt overflate, markerer et fint startpunkt. Lydsporet, som er komponert av Heida Mobeck, drypper avgårde som et forsterkende, assosiativt element.

Det er ikke bare lyd og bilde som harmonerer i denne konteksten, også kunstnerne later til å ha funnet tonen sammen. De to nyutdannede masterne fra Kunstakademiet, Andreas Schille og Joakim Moldestad, kan synes å være overrepresenterte i utstillingens videoprogram. Majoriteten av filmene har et anstrøk av Super 8-preg, innholdet hentyder til isolasjon, distanse og natur, mens musikken pendler mellom enkel, akustisk uskyld og minimalistisk, knitrende elektronika. Kun én video – med tittelen My Beautiful Kitchen (Marit Bjartnes) – unndrar seg denne beskrivelsen, kanskje først og fremst på grunn av sitt forsøk på humor.

Det er imidlertid ikke alt som harmonerer like godt i Trondhjem Kunstforening. Dessverre er lyden fra de små høyttalerne på gulvet og akustikken i Kunstforeningens førsteetasje så dårlig at videoprogrammets lyd går i ett med støyen fra kafegjestene i naborommet. Det er vanskelig å forestille seg at det var denne auditive opplevelsen utstillingen var tenkt å tilby.

Markus Lantto – som stod for en av fjorårets mest egenartede utstillinger – bidrar med installasjonen Tordenmaskin. I en lav innhegning av tre gis publikum mulighet til å dytte rundt på en veldig betongkule som lager tordenlignende lyder når den dunker mot treverket. Det er herlig å se noe så grovskåret i større format, men man får likevel følelsen av at installasjonen stagnerer et sted mellom fantasifull invitasjon og uforløst opportunisme.

«Lydbilde» fremstår samlet sett som en ikke helt vellykket kollektivutstilling til tross for at den byr på en hel del gode enkeltverker. Utstillingsplakaten viser en muskuløs mann med en taleboble over hodet. «Lydbilde», sier han, mens sammenstillingen av bokstavene d og b utgjør symbolet for desibel. Men fraværet av nettopp mennesker og humor i verkene, og ikke minst desibel i lokalet, får løftet om en annerledes opplevelse av lyd og bilde til å fremstå som sprenging av åpne dører. Videokunst er ofte lydsatt, og taktile installasjoner kan støye. De høres ikke annerledes ut selv om kuratoren ber deg lytte. Det som står igjen som det gledeligste audiovisuelle inntrykket i «Lydbilde», er synet og lyden av en stappfull midtnorsk utstillingsåpning.