Øyeblikkets kronologi

Av: Stian Gabrielsen

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Selv om det i Katja Maters utstilling dreier seg om fotografi, lener det visuelle seg tydelig mot en geometrisk abstraksjon som påminner om formalistisk maleri. Vi presenteres da også for ikke-fotografiske medier, deriblant maleri, men disse mediene tjener alle som instrumenter til å undersøke fotografiet. De stadig tilbakevendende rektanglene og trekantene synes altså ikke å være symptomer på en fascinasjon for geometriens visualitet. Det er heller et utslag av at disse formene tilsynelatende er velegnet til en slags glassaktige komposisjoner som ikke står i veien for de mer strukturelle motivene Mater ønsker å utforske.

Ved gjentatte ganger å eksponere det samme negativet for et motiv som stadig endrer seg, som f.eks. en tegning hun jobber med, eller en pappfigur som påføres maling, skaper Mater en lagvis indeksering av tid i bildeflaten. De fleste av verkene på utstillingen beskjeftiger seg med variasjoner over denne serielle eksponeringen. Men for hvert nye verk endres koordinatene litt: Arket byttes ut med galleriveggen, tegningen med en tredimensjonal form, ett negativ med tre etc.

I Density Drawing 14 presenteres vi for to innrammede bilder i samme størrelse. Det ene er et digitaltrykk av et serieeksponert negativ, mens det andre er den ferdige tegningen, laget med gult kritt på et blått ark. Mens tegningen har en mer eller mindre monokrom overflate, er fotografiet inndelt i et spekter av graderinger mellom bakgrunnens blåfarge og det gule krittet. Mater har oppnådd dette gjennom å først dele opp arket med kryssende linjer, fylle feltene, ett av gangen, mens hun har foretatt en eksponering for hvert utfylte felt. Jo flere ganger et felt er blitt eksponert før Mater har påført kritt, jo blåere blir det.

Mens tegningens hakkete og repetitive tekstur komprimerer den prosessuelle utstrekningen i tid – påføringen av kritt er ikke simultan, men gradvis – gir det flereksponerte fotografiet en grovere, feltvis sekvensering av prosessen. Motsatt tegningens organiske uttrykk, viser Maters fotografi en abstrakt skjematisering av det samme tidsrommet. Denne indekseringen av varighet fungerer som et problematiserende appendiks til den lange diskusjonen om fotografiets forhold til øyeblikket. Her aner man omrisset av en «øyeblikkets kronologi».

Den analoge teknologien Mater benytter seg av, signaliserer ofte en nostalgisk fetisjisme. Den er imidlertid betimelig når den brukes til å plukke på etablerte forestillinger om hva et fotografi er. Gjennom å variere antall negativer som eksponeres, og hvilke materialer og teknikker som benyttes til å fremstille motivet, peker hun på disse koordinatenes vilkårlighet. Denne stadige omrokkeringen av uvesentligheter abstraherer ideen fra dens materielle underlag. Et ankepunkt er imidlertid det som ser ut til å være en blind tiltro til den geometriske abstraksjonens nøytralitet – som selvfølgelig bare er en retorisk konstruksjon. Maters visuelle ensartethet farger utstillingen hennes inn mot en slags formal signatur som den med fordel kunne vært foruten.