Å vekke øyets grådighet

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Motivene i Esther Maria Bjørneboes nye malerier beveger seg ubesværet mellom landskap og abstraksjon. Men det er først og fremst fargene som tar pusten fra betrakteren.

Fargen i seg selv kan sies å ha vært hovedmotiv i mye av Bjørneboes arbeid siden 90-tallet. Tidligere bildeserier har hatt titler som «Interferens» og «Resepsjoner», fenomener som i stor grad legger opp til et abstrakt bildespråk. Når det denne gangen dreier seg om det mer håndgripelige landskapet, er motivene fortsatt i stor grad abstrahert. Likevel får hjernen tilfredsstilt sin evige trang til å oppdage sammenheng. De mange organiske fargefeltene som utgjør hvert bilde, føyer seg lett sammen til gjenkjennbare former.

Men også denne gangen er det fargene som er årsak til at øyet blir stort og glupsk og ikke kan slutte å se.

En utrolig delikat palett med rene, mettede farger blir forsterket av blankheten i de gjennomsiktige polykarbonatplatene som utgjør malerienes forside. Hvert fargefelt er adskilt fra det neste med strenge grenser som minner om digital grafikk eller billedvev. Små valørforskjeller fra mørkt til lyst på felter som ligger inntil hverandre, skaper rom. Disse kan plutselig møtes av en farge fra motsatt ende av fargeskalaen.

I utstillingens største arbeid, Landskapskonstruksjoner 2 # 8 på 130 x 290 centimeter, er de dominerende fargene intenst rødt sammen med valører av rosa og mørk brunlilla. Disse er satt sammen med en bakgrunn av kjølig pastellgrønt og grått. I dette verket er det et himmellandskap som trer fram for oss. Stiliserte skyformasjoner gjennombrytes av smale, rette striper som stråler ned fra hvert av bildets øvre hjørner. Disse stripene går igjen i flere av bildene og bidrar til å samle komposisjonen.

Landskapskonstruksjoner 2 # 11 ser lenge helt abstrakt ut i sin urolige oppbygning, der en mengde striper går på kryss og tvers over en kvadratisk flate av vekselvis lyse og mørke felter. Så oppdager jeg at det er et havlandskap i uvær jeg har foran meg, en voldsom storm der lynene flerrer himmelen. Slik viser øyegodteriet med ett sitt slektskap med nasjonalromantikkens dramatiske naturskildringer.

Teknisk har ikke kunstneren gjort det lett for seg med denne serien. Bildene er laget gjennom å male med akryl på plater av plastmaterialet polykarbonat, for så å la polykarbonatet utgjøre forsiden til det ferdige bildet. På et vis har kunstneren altså malt seg bakover i bildet. De først malte lagene blir bildets ytterste, og kan ikke endres når de først er dekket over. Denne framgangsmåten må være en øvelse i disiplin som krever erfaring og sikkerhet. Bjørneboe besitter denne sikkerheten. Teknikken ser ut til å ha fungert som en lek mellom verk og kunstner, en måte å slippe noe av den kontrollen over eget arbeid hun har opparbeidet seg gjennom mange år. Resultatet er bilder som overrasker blikket både i komposisjon og i de dristige sprangene mellom farger, men som likevel aldri mister stramheten som stammer fra en hånd der kunnskapen sitter i fingrene.