Sterke rystelser

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

I israelske Sigalit Landaus kunst er det politiske innvevd i det estetiske. Med et enkelt, men samtidig tvetydig, symbolsk billedspråk skaper «Olives» tilstander heller enn klare fortellinger. De fire videoarbeidene i utstillingen stimulerer betrakteren til å stille spørsmål og fortolke, men gir ingen konkrete svar.

Landau, som ble kjent for et større kunstinteressert publikum da hun representerte Israel på Veneziabiennalen i 2011, har i mange av sine arbeider tematisert grensedragninger, både på et individuelt og kollektivt nivå. I det tidlige videoarbeidet Barbed Hula (2000) dreier en rokkering laget av piggtråd rundt kunstnerens nakne kropp, og sakte, men sikkert lager rokkeringen dype merker i den nakne huden. Videoen er filmet på stranden i Tel- Aviv, som markerer Israels eneste naturlige grense – grensen mot havet.

I «Olives» trer det performative aspektet i bakgrunnen: Selv om videoarbeidene fremstår som iscenesettelser oppstår det en større distanse mellom kunstneren og verkene. Den stramme dramaturgien i utstillingen leder publikum inn i en drømmeaktig verden. De to første verkene publikum møter, er installert slik at videoenes motiver fremstår gjenstandsmessige, som ting: Videoene er projisert på vegger bygget ut i rommet. Vaskemaskinen i Window oppleves å nullstille betrakteren gjennom overraskelse og symbolsk vask. I A Tree Standing rettes oppmerksomheten mot et sentralt element i utstillingen: oliventreet. Umiddelbart fremstår bildet av det høyreiste treet som preget av ro, men brått setter en maskinell anordning i gang med å bevege treet: Dette for å få oliven til å falle ned på et utspent nett. Det samme skjer i Four Entered the Grove, men denne gangen oppleves ristingen av trærne enda mer voldsom, og lys og skygge-virkningen skaper en malerisk og uvirkeliggjørende effekt. I Masik følger vi noen unge menn som får oliven til å falle på bakken ved å slå med lange stokker mot trekronen. Aggresjonen i handlingen deres står i motsetning til tagninger der det legges vekt på lysets spill i oliventreenes blader. Dette understrekes av kontraster i lydbildet, som pendler mellom kraftig maskindur og noe som kan minne om jevne hjerteslag.

Videoarbeidenes besjeling av oliventreet henspiller på treet som symbol innenfor en rekke kulturer og religioner. Samtidig har oliventreet en særegen posisjon i jødisk religion så vel som i landene rundt Middelhavet. I A Tree Standing er det som om rystelsene påført av mennesker så vidt er i ferd med å velte det livgivende treet, likevel holder det seg stående. Mens dette lett kan overføres til situasjonen i Israel/Palestina, er billedspråket i «Olives» såpass konsentrert at arbeidene like godt kan overføres til verden som helhet som til enkeltindividets eksistens. Det er nettopp i forholdet mellom det symbolladde og det uklare at betrakteren aktiveres ved at videoarbeidene hele tiden appeller til fortolkning, samtidig som de motsetter seg å bli fortolket. Estetikken påkaller et engasjement som kan betegnes som politisk, men som samtidig forhindrer forenkling. Dette i seg selv kan oppfattes som en motsetning.