Kuratoren

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Natalie Hope O’Donnell har satt sammen første del av Atopias utstillingsrekke om videokunst på 90-tallet. Selv er hun mest opptatt av å sette verk og rom i dialog, og har bygget en propell i utstillingslokalet.

– Hvordan har du jobbet med materialet i utstillingen?

– Min rolle har vært å se på Atopias innsamlede videoarbeider og sette sammen en utstilling basert på et mindre utvalg av verkene. Utstillingen skal ikke påta seg å være en oppsummering av 90-tallets videokunst, men fungere som én innfallsvinkel til tiåret gjennom arbeidene. Derfor ble det viktig å få til et spenn og en rytme mellom verkene, samtidig som jeg ikke skapte en tvangstrøye av et overordnet konsept. Jeg har plukket ut verk av Book & Hedén, Cathrine Constanse Gjelsnes, Inger Lise Hansen, Mattias Härenstam, JetZet Film og Ingebjørg Torgersen. Det er seks svært forskjellige videoer som illustrerer 90-tallet på ulike måter – fra det humoristiske til det alvorlige, og fra det hurtige til det dvelende.

– Du nevner i utstillingsteksten at 90-tallet er fjernt nok til at vi kan betrakte det med et distansert og analytisk blikk, men såpass nært at det unngår å bli nostalgisk. I dette leser jeg et ønske om å vise noe annet enn et glansbilde. Kan du si litt mer om dette?

– Jeg var interessert i den nasjonale selvrefleksjonen, og hvis man ser på hvilke historiske hendelser som blir forbundet med 90-tallets Norge, er EU-avstemningen og OL på Lillehammer fremtredende. Dette konstruerte bildet av den sunne idrettsnasjonen med vakker natur gir et ganske ensidig bilde av landet, og jeg syntes det var viktig å gi rom for et de mer kritiske momentene også.

– De utvalgte videoene gjenspeiler tiåret på en mangefasettert måte. Mange av tingene de tar opp er høyst relevante å diskutere også i dag. Samtidig unngår kunstnerne at verkene blir ren samfunnskommentar ved at de beveger seg i et territorium som innehar en tvetydighet, og står som selvstendige kunstneriske uttrykk. — Kan du fortelle litt om bakgrunnen for tittelen – «Propeller» - og hvordan denne gjenspeiles i utstillingsarkitekturen?

– Etter å ha jobbet med materialet så kom jeg opp med denne propell-tematikken. Den etymologiske betydningen er å drive noe fremover – en drift som er del av en større synergisk bevegelse. Kunsten reflekterer på mange måter samfunnet og fungerer slik i gjensidig utveksling med det.

– Tematikken går på utstillingskonseptet, men også rommet. Lokalet deles inn som en propell slik at rommet fungerer i en helhet, men at de individuelle verkene samtidig får en egen sfære til å interagere med betrakteren.

– Du jobber med en doktorgrad i utstillingsarkitektur, og det er vel neppe tilfeldig at du vektlegger verkenes samspill med kontekst. Kan du si litt om hva som ligger bak denne interessen?

– Jeg synes visningen av videoverk er et interessant område i seg selv – her ligger det for meg veldig mange muligheter. Det har vært ulike eksperimentelle tilnærmingsmåter, men veldig ofte presenteres film og videoverk i en blackbox eller på en monitor. Jeg er interessert i den romlige dimensjonen av det kuratoriske arbeidet – det utvidede felt der arkitektur møter kunst. Kuratorens virke er for meg å skape et støtteverk – en scene – for kunsten. Hvis man ser på bøkene som er skrevet om kuratering så fokuseres det på tema og hvilke kunstnere som er med, men lite på hvordan utstillingen så ut og opplevdes. Det skjer så mye i spenningen mellom betrakter og rom.

– Hva tenker du om din oppgave som kurator? – Noe av kritikken mot kuratorrollen har jo vært at den har blitt en slags metaforfatter, og at kuratorargumentet er overordnet kunstnerne. Det er viktig for meg å komme vekk fra den holdningen. Som kurator har man potensiale til å gi en lesning av verket og sette det i en bredere sammenheng, men verket skal ikke overstyres.