Stipentildelingene nok en gang

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 1/2013

Del: 

Siste tilfang i den kulturpolitiske debatten er Kultur for kulturens skyld, utgitt av tenketanken Civita, og ført i pennen av Meisingset, Fonn Martre og Horringmo. Her ønskes mindre statlig innblanding i kulturen med begrunnelse i kunstens frihet og maktkonsentrasjon. Verken Kulturdepartementet eller Norsk kulturråd skal fordele midler til kunst og kultur, og det foreslås å kutte i stipendier.

Opptakten til disse utspillene kommer fra en høyreside som mener at staten har for mye makt og at dette hindrer den frie kunsten. På den andre siden ser vi i Stortingsmeldingen for det visuelle kunstfeltet at det argumenteres med at det er kunstnerorganisasjonene som har for stor makt, derfor skal stipendtildelingene plasseres i Norsk kulturråd. Høyresiden svarer deretter at Norsk kulturråd har for stor makt, derfor skal stipendtildelingene enten gjøres av et uavhengig organ eller fordeles i stipendkomiteer rundt om i hele landet.

I andre enden av denne debatten kommer kritikken av stipendtildelingene gjennom enkeltutspill fra kunstnerne selv og som utspill i media. Her handler det om forvaltningspraksis og påstander om brudd på habilitetsreglene. Senest i Dagbladets dekning av Kulturrådets tildelinger i fagutvalget for musikk. Denne kritikken har vi sett i flere år nå, og den har også økt i styrke.

Man kan bli forvirret av mindre, men dette viser til et politisk ønske om å legge om stipendpolitikken som kan ha stor betydning for billedkunstnerne på lengre sikt. Om dette er godt faglig begrunnet, er et annet spørsmål. Realiteten er jo at hvis vi ser stipendsystemet fra en annen vinkel, vil kritikk av stipendsystemet forekomme også i fremtiden. Dette fordi det ikke er en direkte sammenheng mellom foreliggende kritikk, og hvilken institusjon eller organisasjon den er tilknyttet.

For å ta politikken først. NBK har i de senere styreperioder vært opptatt av å være partipolitisk uavhengig. Vår politikk ligger i vår formålsparagraf og landsstyrevedtak og er uavhengig av hvilken kulturminister som enhver tid sitter ved roret. Spørsmålet vi forsøker å besvare, er hvilken retning i politikken som vil være med på å bedre billedkunstneres ideelle, sosiale og økonomiske interesser.

Når det er sagt, er det nødvendig å kritisere retorikken i de politiske utspillene. Høyresidens maktkritikk og lefling med frihetsbegrepet er et redskap for å svekke staten til fordel for markedet, heller enn å styrke kunstnernes vilkår. At kunstnerorganisasjonene har for stor makt er enkelt forklart i at NBK har den makten den er berettiget til å ha. Dette er gjenspeilet i vedtektene og vår forhandlingsrett og uttalelsesrett i fagpolitiske og billedkunstpolitiske spørsmål. Dette fordi vi lever i et demokrati og har blitt gitt mandatet til å representere billedkunstnerne i Norge. De rødgrønne bør heller ikke gå fri. Her ser vi en mer instrumentell tilnærming i kulturpolitikken, hvor man på samme måte som høyresiden snakker mer om kunstpolitikk enn kunstnerpolitikk. Vel har det aldri blitt satset så mye på billedunst som nå, rett skal være rett, men mindre og mindre del av midlene tilfaller kunstnerne direkte. Kunstnere og kunstnerpolitikken i Norge har dessverre, og likt utviklingen i resten av Europa, fått færre allierte.

En ytterligere forverring av situasjonen ser vi når billedkunstnere selv benytter seg av høyresidens retorikk i kritikken av stipendtildelingene og adopterer begrepene elitistisk, smaksdommere og portvoktere. Det bør vi være forsiktige med, fordi det undergraver en diskusjon omkring demokratisk representasjon, fagfellevurdering og medlemmers innflytelse gjennom våre tillitsvalgte.

Når det er sagt, er ikke systemet for stipendbehandling spikret en gang for alle. NBK har i alle år gjort korrigeringer i forvaltningen av stipendiene. Vi har som første kunstnerorganisasjon digitalisert søknadsprosessen, vi har redusert antall medlemmer i stipendkomiteen og korrigert nominasjonene til valg av stipendkomité.

I slike omskiftelige perioder som NBK nå går inn i, kan det hende at NBK vil bli angrepet for å ikke følge med i tiden. Enkelte vil hevde at fagorganisering, og dermed NBK, er en etterlevning fra 70-tallet. Les: Vi skal legge oss flate for den ene eller andre partifargede utspillet, og velge side. Da vil vi svare at vel kan man diskutere fortidens og dagens politiske polariseringer, men én ting skal de kloke hodene fra den gang ha. Den norske modellen vi er en del av, og som ble videreført på 70-tallet, forutså at ideologier i et demokratisk system er omskiftelig. Det sies at djevelen ligger i detaljene, og det var nettopp det noen kloke hoder for 40 år siden så. Det handler ikke bare om hvorfra stipendmidler blir delt ut, men like mye om hvordan stipendordningen er organisert. Derfor demokratiske valg og faglig representasjon i stipendkomiteer. Spørsmålet er fortsatt: Hvem andre skal gjøre det enn de som har tilstrekkelig fagkompetanse? De fleste billedkunstnerne vet at alternativet er verre.

NBK ønsker systemkritikk velkommen, og debatten skal vi ta, men det forutsetter at endringer er faglig begrunnede og at tiltak kan anskueliggjøres gjennom de konsekvenser dette kan få. Dagens tilknyting til NBKs organisasjon i en uavhengig og valgt stipendkomite gir svar på spørsmål om både mangfold, autonomi, kunstnerisk kvalitet, kunstsyn og ytringsfrihet. Det er dette våre medlemmer må engasjere seg i, og hegne om.