Dansen for tilværelsen

Av: Esperanza Rosales

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Flere artikler publisert i internasjonal kunstpresse den siste tiden vitner om en sterk interesse for kunstscenen i Norge. Og det er særlig de uavhengige kunstnerdrevne prosjektene og visningsrommene som påkaller seg utlandets oppmerksomhet.

En nærmere kikk på en av de sentrale kunstnerstyrte institusjonene i landet kan være nyttig for å forstå de særegne forholdene som har formet den norske kunstscenen. Unge Kunstneres Samfund (UKS) har siden grunnleggelsen i 1921 arbeidet iherdig for kunstnernes faglige og økonomiske interesser. UKS sprang ut fra en selskapsklubb ved navn Kunstnerklubben, og de første årene brukte man mye av energien på å skape et marked for medlemmenes arbeider. Senere har organisasjonen tilpasset seg behovene til unge kunstnere til ulike tider – for eksempel i mellomkrigstiden med programmet «Kunst for varer», som lot medlemmene bytte kunsten sin mot varer og tjenester (blant annet mat og tannlegebehandling) i en tid preget av økonomiske vansker. En nyervervet fjær i hatten er opprettelsen av Kulturrådets prøveordning, som har fordelt 5,3 millioner kroner på fem kunstnerdrevne visningsrom i Oslo, Bergen og Tromsø. Støtteordningen ble opprettet på initiativ fra UKS, og pengene skal brukes til drift og utstillingsproduksjon: husleie, lønninger og vederlag til de kunstnerne som stiller ut. Ordningen innebærer en anerkjennelse av den viktige funksjonen de kunstnerdrevne stedene har gjennom sin støtte av uetablerte kunstnere, et arbeid som i de fleste tilfellene blir gjort på frivillig basis. Prøveordningen, som etter planen skal evalueres i 2014, kan sies å ha vært en klar suksess på flere måter, blant annet har flere av visningsrommene fått mye internasjonal oppmerksomhet.

Uløste saker

Det er interessant å merke seg at mange av de tidlige sakene UKS frontet, fortsatt er aktuelle. Behovet for flere atelierer sto på agendaen allerede på 1930-tallet, og dette tas nå opp igjen i en undersøkelse av ateliersituasjonen i landets fire største byer, som er satt i gang av styret i UKS. Men det er kanskje spesielt én problemstilling som fortsatt har avgjørende betydning for dagens kunstnere: Hvordan kan man overleve økonomisk av å selge sin egen kunst? I mellomkrigstiden sto UKS for en utrettelig arrangementsvirksomhet, med lotterier, basarer og karneval, der kunstverk ble solgt eller lagt ut som premier, blant annet på danserestauranten Den røde mølle. Selv om det i dag finnes støtteordninger som kompenserer for den manglende interessen fra private samlere, er det nettopp det relativt beskjedne kunstmarkedet som gjør at den norske kunstøkonomien skiller seg fra nabolandene. Og om norske kunstnere virkelig ønsker å gjøre seg gjeldende i internasjonal sammenheng, er det viktigere enn noensinne at de får solgt arbeidene sine.

Kunsterball

UKS arrangerer fortsatt et årlig evenement med tittelen «Sellout». Men disse arrangementene når neppe opp til ambisjonsnivået til de tidlige ballene i foreningens regi. Her gikk «dansen over Rococcosalens parkettgulv» i Grand hotell, og både den politiske og kulturelle eliten deltok. Disse ballene gir et interessant innblikk i den norske kunstscenen på en tid da norske kulturprodusenter og politikere hadde anledning til – og ønsket om – å mingle (en situasjon som virker særlig langt borte i dag, nå da vi har KUDs hardhendte avsettelse av OCAs styre friskt i minne). Ifølge dokumenter fra UKS’ eget arkiv ble organisasjonen grunnlagt fordi politikerne manglet den nødvendige viljen og fantasien til å bedre kunstnernes salgsmuligheter. Det var utvilsomt et smart trekk å invitere den politiske eliten på ballene, der man holdt en høy stil på tross av kunstnernes dårlige økonomiske kår. Ifølge en kilde måtte «Guderne vite hvorledes kunstnerne hadde råd til smoking». Men det ser ut til at alle hadde det riktig så gøy. Dette reiser spørsmålet om hva et uavhengig kunstnerdrevet sted egentlig innebærer i vår tid. Hvor mye stas, glitter og kurtisering må egentlig til for at miljøet kan tiltrekke seg den støtten det trenger for å utvikle seg videre? Er det nødvendig å gå nye veier? Kanskje kan arrangementene fra UKS’ første år gi ideer til en ny modell for kunstpolitisk arbeid.

Fornyet arbeid for salg

Sett utenfra: Én ting som virkelig hadde gavnet norske kunstnere, ville være en radikal styrking av interessen fra private kunstsamlere. For det er helt tydelig at det ikke finnes nok kjøpere for å kunne holde liv i det lokale kunstmiljøet. Ellers hadde neppe så mange unge kunstnere flyttet til Berlin, der det riktignok ikke er markedet som lokker, men snarere byens overkommelige levekostnader. Dessverre ser det ut til at storhetstiden for UKS’ ball og gallaer endte med etterkrigstidens alvor. Etter annen verdenskrig sluttet organisasjonen å selge medlemmenes arbeider. Jeg nøler nesten med å foreslå at UKS skal gjenoppta og fornye arbeidet med å styrke kunstsalget. For i dag er situasjonen den at dette ikke er mulig uten å tiltrekke seg en sterk interesse fra det internasjonale kunstmarkedet. Og det er nettopp mangelen på det presset man finner i markedsdominerte byer som London og New York, som gjør den norske kunstscenen så enestående og – det er i det minste min oppfatning – så uberørt av den kommersielle desperasjonen og økonomitenkningen som preger de internasjonale kunstsentrene. De norske samlerne ser ikke ut til å være så opptatt av å kjøpe arbeider ut fra investeringshensyn – i alle fall ikke ennå. Og det gjenstår å se hvordan en endring i kunstsamlernes motiver ville påvirket det lokale kunstmiljøet. Men selv om en slik utvikling kan få negative konsekvenser, er det ikke nødvendigvis grunn til bekymring. Måten man vil forholde seg til det internasjonale markedet på, vil forhåpentligvis være preget av den samme grundigheten og fantasifullheten som har kjennetegnet det norske kunstmiljøet frem til i dag, og som også er grunnen til at de ikke-kommersielle galleriene råder grunnen, i det minste i Oslo. Spørsmålet om hvordan man kan ta fatt på denne oppgaven står sentralt når UKS skal utvikle profilen sin som en nøkkelspiller for den norske kunstscenen.

Nye utfordringer

I dag har besøkstallene til UKS fått en kraftig økning på grunn av One Night Only (ONO), en kuratorisk løsaktig affære med en ny én-dags utstilling hver uke. ONO drives av kvintetten Mohammed Fadlabi, Tito Frey, Andreas Oxenvad, Jon Benjamin Tallerås og Erlend Grytbakk Wold og har holdt hus i UKS’ lokaler siden 2010. Nå har imidlertid ONO flyttet til Kunstnernes Hus, som et ledd i en større prosess med å gi huset tilbake til kunstnerne. En av oppgavene den nyansatte lederen av UKS (Johanne Nordby Wernø, red. anm.) vil måtte ta tak i, er hvordan man kan tiltrekke seg et publikum med den samme frekvensen etter at ONO har flyttet. Kanskje man nå også kan begynne arbeidet med å opprette flere kunstneratelierer og leiligheter for tilreisende kuratorer (UKS og PNEK deler i dag på én leilighet som først og fremst skal brukes av kunstnere). Her er et mer radikalt forslag: Jobb for subsidierte boliger for byens kunstnere! Likevel er det kanskje enda viktigere å legge til rette for at man får flere kunstsamlere, slik at kunstnere kan tjene til livets opphold på uromantisk vis gjennom fremveksten av nye markeder.