Ytter + KNIPSU: Handlingsrom eller rapporteringsrom?

Av: Ytter/ KNIPSU

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Ytter og KNIPSU er to Bergensbaserte kunstnerdrevne initiativer som har samarbeidet ved flere anledninger. De to initiativene deler en interesse for Kulturrådets støtteordning til kunstnerdrevne visningssteder.

Det er den kommende evalueringen av prøveordningen som er utgangspunktet for ordutvekslingen mellom Ytter og KNIPSU. Under samtalen åpenbarte det seg raskt et kritisk diskusjonspunkt: forståelsen av profesjonalitetsbegrepet, som ligger til grunn for Kulturrådets evaluering. Tangeringspunktene til andre begreper er mange: handlingsrom, langsiktighet, målbarhet, aktivitet...

Forståelsen av begrepet profesjonalitet er mest sannsynlig ikke den samme hos mottaker og avsender av Kulturrådets støtte. Noe av problematikken handler om usikkerhet rundt hva kriteriene for å drive profesjonelle kunstnerdrevne visningsrom er, selv om Ytter og KNIPSU har holdt på med det i mange år.

Et utgangspunkt: KNIPSU startet opp i 2010, og søkte på Kulturrådets støtteordning. Målet med ordningen var, slik KNIPSU forsto det, å hjelpe til med å gi stedene muligheten til å utvikle sine prosjekter med produksjonsstøtte og skikkelige honorarer og dermed etablere noen ordentlige arbeidsvilkår for nye generasjoner med kunstnere. Kunstpolitisk en korrekt ting å støtte opp om. Men så blir det også interessant å se på hva som skjer med de kunstnerstyrte initiativene som mottar pengene.

– Det skjer noe med timingen. Tidsperspektivet går fra å være umiddelbart til å måtte planlegges ett år frem i tid. For hvert år som går, blir prosjektene bedre og bedre produsert. I begynnelsen lå det mer spenning i å kuratere og lage prosjekter, vi var fornøyde med å få reise rundt, møte kunstnere og ha det gøy. Ta ting på sparket. Profesjonalisering skaper en forventning om lønn, etter hvert er det ikke lenger nok å få være en uke i Stockholm. Det ligger en motsetning i å skulle profesjonaliseres på frivillig basis.

Det er interessant å diskutere det å profesjonalisere steder som har oppstått på utsiden av det etablerte, nettopp fordi det ligger et paradoksalt element i det. Vi lurer fremdeles på hvordan Rekord og Galuzin hadde sett ut i dag om de hadde fått midler til honorar og drift. Det er mulig at ved å satse langsiktig på de kunstnerstyrte stedene, kunne de ha fått mulighet til å «blomstre» fullt ut ved å vise kunst som ikke følger dagsorden. Problemet med profesjonaliseringsbegrepet er at det henger sammen med økonomi- og næringslivstenkning og blir brukt for å forsterke ideen om at kunst skal være en næring. Når man søker og tar imot støtten fra Kulturrådet, går man også med på å søke om mer penger fra andre steder. Administrativt får man mer arbeid bare på grunn av mengden med penger man får inn. Det er fristende å la være å bli mer profesjonell på grunn av dette. Å bli mer uprofesjonell.

– Om jeg skal bruke min egen erfaring, så jobber jeg – pengejobber som det kalles – for å tilføre penger til kunstprosjekter, og jeg gjør mye lavt honorerte kunstoppdrag, stort sett underfinansierte. Denne finansieringsmodellen gir meg en mulighet og frihet til å ikke lage tørre flinkissøknader eller prosjekter, samt mobilitet til å gjøre corny ting som jeg kan stå inne for kunstnerisk. Baksiden av denne blanke medaljen er at jeg jobber veldig mye og bekymrer meg for hvor lenge jeg klarer å gjøre det, eller om arbeidsmengden vil føkke opp familieforhold, kunstnerisk kvalitet, og om jeg i siste ende vil falle av som praktiker, og ende opp med å bare pengejobbe.

Profesjonaliseringsoppfordringen fra Kulturrådet handler om å bli flinkere til å håndtere økonomi, regnskap og generell administrasjon. Og det er vel her det skurrer mest med den vidtgående praksisen i kunstnerdrevne prosjekter, som gjerne er sammensatt av helt andre skills og konstellasjoner av parametere, som for eksempel sinnstilstand, temporale forhold, sted, personligheter, intensitet. Styrken i kunstnerdrevne prosjekter ligger i fellesskapet, energien, visningen, kunsten og samarbeidet med og mellom kunstnere. Det bør i større grad innarbeides at Kulturrådet oppsøker de enkelte prosjektene som en del av evalueringen. Det bør generelt være en bedre dialog mellom byråkratiet og mottakerne av støtten.

– Det vil bli interessant å lese evalueringen, og se hvordan Kulturrådet går inn i de enkelte prosjektene. Og hva med mottakerne? Vil de være ærlige, eller vil det forekomme selvsensur i frykt for å miste støtte? Signalet man sender ut dersom man lever opp til de kravene som stilles og likevel sitter igjen med for lite penger, for mye administrativt arbeid og et visningssted som bare er et «profesjonelt» visningssted, er at man «klarer det», selv med underfinansiering.

Det aller beste ville vært å innføre arrangørstøtte der man søkte på faste potter, som for eksempel 25 000, 50 000, 100 000 eller 500 000 kroner, og at man fikk det man søkte om, uten å bli vurdert for en lavere sum. Det hadde vært med på å sikre kvaliteten på arrangementene og ville forhindret at man ender opp med en billigutgave som spiser av kunstnernes honorarer. Det hadde også vært fint om arrangørstøtten tok hensyn til tidsperspektivet og innførte rask respons for kunstnerstyrte tiltak.

Når det gjelder vurderingen av pilotprosjektet kan det være problematisk at de som allerede har fått pengene, har blitt definert til å lede denne scenen. På den andre siden er det like problematisk å starte opp noe, gi dem tre år og deretter la dem «dø». Å følge en oppskrift for å drifte et kunstnerstyrt visningsrom er ikke relevant for kunstfeltet. Da er det mer interessant å se på de prosjektene som tilfører noe nytt, noe frynsete. Vi ønsker ikke bli en profesjonalisert enhet der man må henvende seg i skranken før man får snakke med oss.

– Arbeidsstipendene og diversestipendene er ordninger som er mindre stramme i forhold til hva som skal skje når. De har rom for kunst, de viser tillit til meg som kunstner, og den tilliten er med på bygge opp alle kunstnere gjennom respekt for deres kompetanse. Om bidraget til de kunstnerstyrte prosjektene også er tillitsbaserte, kan vi kanskje få i pose og sekk; kunst og drevne prosjekter.