En lavere terskel

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Med bortimot to hundre utstillingsprosjekter og arrangementer siden oppstarten i 2009 har Dortmund Bodega vært Oslos mest aktive og usensurerte visningsrom. Nylig ble det annonsert at driften skulle innstilles etter fire intensive år, men nå ser det ut til at bodegaen gjenoppstår uten egentlig noen gang å ha ligget brakk. Billedkunst har pratet med en av initiativtakerne, Leander Djønne, om bakgrunnen for prosjektet, behovet for kunstnerisk autonomi og de norske støtteordningenes utopiske karakter

– Hvordan ble Dortmund Bodega til?

– Vi hadde lenge snakket om å starte et eget sted hvor vi kunne skape en plattform for aktiviteter som vi syntes at manglet i byen. På det tidspunktet vi bestemte oss for å etablere Dortmund Bodega, var jeg mye involvert i ulike former for undervisning på en del kunstforskoler. Samtidig hadde jeg begynt å utforske det kunstneriske potensialet som lå i alternative pedagogiske virkemidler, blant annet gjennom prosjektet Parallellaksjonen. – Det kan også nevnes at vi var veldig inspirert av Manifesta 6, kuratert av Mai Abu ElDahab, Anton Vidokle og Florian Waldvogel. Manifesta 6 handlet om å bruke kapital, nettverk og infrastruktur og lokale strukturer til å starte en eksperimentell kunstskole. Dette tankegodset var en viktig bakgrunn for ønsket om å starte Dortmund Bodega. I tillegg kom det at vi kjente mange unge kunstnere fra ulikt hold og at det var behov for en plattform for autodidakte kunstnere.

– Hvilken betydning tror du at Dortmund Bodega har hatt?

– Det ligger i sakens natur at det må være opp til andre enn oss å definere betydningen av stedet. Tiden er fremdeles for ung til å historisere prosjektet. Spørsmål blir dessuten vanskelig å svare på siden prosjektet «Dortmund Bodega» har planer om å fortsette i andre former. Men det jeg kan si uten å ta munnen for full, er at vi gjennom flere år har representert en noe avvikende posisjon ved å åpne opp for et annet spektrum av utøvere og publikum. Vi har alltid jobbet for å gjøre terskelen lavere og først og fremst fokusert på tilstedeværelsen, aktiviteten og samarbeidet som har oppstått mellom oss og alle involverte. – Dersom Dortmund Bodega har hatt én spesifikk rolle, så må det være at mange unge kunststudenter, og andre som ikke har hatt direkte innpass i kunstlivet, har blitt behandlet på lik linje med mer etablerte kunstnere. Forhåpentligvis har alle hatt det morsomt under prosessen. Man kan kanskje si at vi har skapt en scene som har vært med på å gi form til noe som tidligere var temmelig udefinert. Men vi har aldri bevisst prøvd å analysere vår egen posisjon eller prosjektet som sådan. Vi har heller ikke ønsket å posisjonere oss, selv om det til slutt blir uunngåelig. Jeg opplever at Dortmund Bodega har vært et generøst prosjekt for alle parter. Vi har i hvert fall prøvd å være ærlige – så langt det er mulig – i forhold til hva vi har utrettet.

– Hvordan har arbeidsdelingen vært?

– Dortmund Bodega har vært drevet kollektivt, med en flat struktur, og vi har benyttet oss av de resursene hver og én av oss representerer.

– Dere var blant de fem visningsrommene som mottok treårig støtte til drift gjennom Kulturrådets prøveordning. Hva har pengene betydd?

– Støtteordningen til de kunstnerdrevne visningsstedene i Norge har vært av stor betydning for oss og alle andre som mottok midlene. Men, som med alt som inkluderer, så ekskluderte jo også denne støtteordningen andre prosjekter som jobbet på samme måte, både før og etter. – Det kan jo nevnes at det er et syn blant flere at statlig støtte av kunstnerdrevne visningssteder er med på å knekke den nødvendige idealismen som ligger til grunn for å kunne drive nettopp denne formen for initiativ. Dette argumentet er uten tvil legitimt og viser til en generell, og nødvendig, skepsis mot administreringen av den radikale uavhengige kulturproduksjonen. Videre kan man tenke seg at det alltid ligger en potensiell politisk agenda som bakteppe i slike situasjoner. Denne eventuelle agendaen representerer i dette tilfellet ulike byråkratiserte kontrollmekanismer, styring av det frie kulturfeltet, sentralisering, administrering og mye annet som hindrer grunnleggende idealer knyttet til autonomi. Risikoen for at et slikt system dreper de frie aktivitetene som de kunstnerdrevne visningsstedene representerer, er selvfølgelig til stede.

– Er dette en oppfatning dere deler?

– Det er heldigvis forskjellige måter å betrakte dette på – ikke minst om vi ser på de generelle støtteordninger som finnes utenfor norgesutopien. Sett i lys av hvordan våre kunstnerkollegaer internasjonalt må forholde seg til finansieringsprosesser, så representerer midlene vi har blitt tildelt et såpass ambisiøst prosjekt at argumentene imot ordningen etter min mening blir urimelige. – Penger er i sannhet alltid en styggedom, men en uomtvistelig nødvendighet i enhver produksjon. Slik har pengene vi ble tildelt, representert et meget generøst og vitalt rom som jeg er takknemlig for. Det kan hende jeg fremstår som en rosemaler av det norske prekariatet her, men det at denne støtteordningen dukket opp gjorde overhodet ingen forskjell for oss når det gjelder mengden arbeid og engasjement som er lagt ned i prosjektet.

– Så oppblomstringen i de kunstnerdrevne feltet er ikke betinget av støtteordningene, men heller et resultat av et levende miljø?

– Den voldsomme aktiviteten som Norge har sett de siste ti årene, spesielt i Oslo, er virkelig unik. Her vil jeg trekke frem blant annet Bastard, Galleri Galuzin og Rekord som var konsekvente, viktige og en del av den samme ånden vi representerer. Alle disse har vært en stor inspirasjon for oss. Dette kan ikke sies bare å være et lokalt fenomen, men det er et representativt uttrykk for ansvarligheten, deltagelsen, generøsiteten og aktiviteten blant norske kunstnere. Dersom denne dynamikken ikke fantes her, ville det vært deprimerende med tanke på hvordan den økonomiske krisemaksimeringen påvirker de fleste kunstnere i andre land. Vi vet at støtteordningene i Norge virkelig er enestående i verdenssammenheng, og det har vært et privilegium å få oppleve at bevilgninger til kunst og kultur faktisk fører til progresjon – både diskursivt, sosialt og politisk – uten en despotisk overhengende agenda. Her vil jeg berømme Kulturrådet og UKS’ politiske arbeid opp mot departementet. Støtten vi mottok, muliggjorde mye for oss og det miljøet vi skapte. Det å kunne lønne alle kunstnerne som stilte ut, har vært en veldig givende opplevelse. Men: Dortmund Bodega ville ha holdt på like lenge uavhengig av midler.

– I januar ble det kjent at dere skulle legge ned, men det viser seg å ikke være helt riktig. Hvordan ser fremtiden til Dortmund Bodega ut?

– Fremtiden ser for øyeblikket interessant ut. Vi hadde egentlig bestemt oss for å avvikle driften, men etter mange runder mellom sannhetens fire hjørner ble det klart at vi må gjennomføre noen av de prosjektene som var planlagt for 2013. Et av de kommende prosjektene på bodegaen er et samarbeid med Marius Wang og Olga Robayo og El Bodegon, et kunstnerdrevet sted fra Bogotá, i forbindelse med utstillingen «Colomborama». Det skjer i april. Det tar mye tid å drive et sted som Dortmund Bodega, og vi har alle fire våre egne praksiser å passe på ved siden av. Etter hvert er det nok det som blir kjernen i produksjonen vår. Men før den tid ønsker jeg å rette en stor takk til alle som har gjort prosjekter på Dortmund Bodega, og til alle som har besøkt oss. Det er dere som har laget stedet.