TEMA: Men hva er OCA? Et forsøk på en tolkning

Av: Jesper Alvær

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

OCA. Et barn av Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet. Prestisjetungt og smalt, ledende internasjonalt og en spydspiss for norsk samtidskunst. Men hva er egentlig Office for Contemporary Art Norway? Ønsket man egentlig noen gang en progressiv formidling i det internasjonale toppsjiktet gjennom omorganiseringen av UD og KUDs billedkunstneriske utenrikspolitikk?

Det ville i så fall være et ambisiøst mål for to departementer som ellers håper at OCAs virksomhet skal passe inn under kategoriene «Norgesprofilering og omdømme» og «Internasjonalisering av norske kunstnere». Det må ærlig innrømmes: Dette barnet skaper fortsatt ambivalens, det gir ikke et helhetlig inntrykk, synes å ha en bristende realitetssans og viser ingen sikre tegn på fremtidig suksess... På hvilken måte legitimeres OCAs eksistens? Det er ikke vanskelig å svare på dette spørsmålet på en rent beskrivende måte. OCA får sin eksistensberettigelse først og fremst gjennom å formidle kunstprosjekter og organisere diskursive hendelser for å fremme utvalgte – helst norske – aktører i sentrale internasjonale nettverk. I tillegg genererer OCA egne diskurser og driver publisistisk virksomhet rettet mot en langsiktig kompetanseheving av kunstfeltet. Denne doble aktiviteten er ikke politisk nøytral – det handler på ingen måte om «gratis ideologi». Tvert imot: OCA ser ut til å tolke denne aktiviteten som en naturlig forpliktelse til å motvirke en ensidig og passiv lesning av kunstfeltet.

Merverdi

Uttrykt i tradisjonelle termer består OCAs formidlingsstrategier av tre virkeområder: kunst, teori og politikk. Men i en internasjonaliseringssammenheng utgjør denne treenigheten noe mer enn summen av sine bestanddeler. Hva betyr så «mer» her? Det dreier seg om merverdi. Men det ville være en misvisende forenkling å forstå denne merverdien som en symbolsk profitt som kan føres opp under budsjettposten «norgesprofilering». En slik forståelse ville redusere formålet med OCAs aktiviteter til en opphopning av symbolsk kapital, som om det hele ikke handlet om noe annet enn investeringer... OCA ønsker helt klart å være mer enn det. Noe mer enn en markedsfører og noe mer enn stipendbehandler og søknadsadministrator. Det finnes også en annen måte å tolke det på: OCAs tverrfaglig produksjonsmodus kan forstås som en slags oppsummering av de respektive manglene i de tre delområdene OCA jobber med. For eksempel: En kunst som viker unna for teoretisk refleksjon eller ikke har noen som helst referanse til tingenes tilstand, er per definisjon kunstnerisk mangelfull. Det skal forstås som en «rent estetisk» vurdering – ikke en politisk. En kunst som i dag ønsker å forbli eller bli «ren kunst og ingenting mer», ville ikke være kunst i det hele tatt. Det er nettopp fraværet av det politiske og diskursive som underkjenner estetisk status. Med andre ord: Det er ikke slik at kun ett av OCAs virkefelt dreier seg om kunst. OCA er et sentralt fagorgan og en kompetanseleverandør på alle områdene av sin virksomhet – politisk, teoretisk og kunstnerisk. OCA tilgjengeliggjør kompetanse og forbindelser som det norske kunstfeltet drar nytte av. Det kan ligne teoretisk produksjon eller politisk aktivisme, men målet med OCAs aktiviteter ligger i å levere det hvert av disse feltene «mangler», hjemme som ute. Det vil si å overvinne hvert felts spesifikke underskudd og å gjøre hvert enkelt delfelt kunstnerisk meningsfullt ved å sette det i forbindelse med de andre. Det er dette OCAs hybride karakter består i, ikke en tilfeldig tverrfaglig aktivitet. Likevel bør man avholde seg fra å beskrive OCAs hybride vesen med luftige metaforer. OCAs virksomhet er ikke noe tverrfaglig «midt imellom», et «symbolsk rom» eller en «plattform» der norske kunstnerskap kan utvikles og formidles internasjonalt. Den mangelen det her er snakk om, er et generelt underskudd på engasjerte og klart profilerte praksiser, mangel på relevante strategier som kunsten kan ta utgangspunkt i og konseptualisere, den utilstrekkelige refleksjonen i det kulturpolitiske liv, og så videre.

Internasjonalisering som kritikk

OCAs relative suksess er ikke bare et resultat av symbolsk akkumulasjon, den skyldes fremfor alt institusjonens kritiske funksjon. Og det var da også som et resultat av kritikken mot UD og KUDs gammeldagse og eksportaktige prosesser at OCA oppsto i første omgang. Slik fikk vi en ny faglig og internasjonal relevant internasjonalisering. Internasjonalisering bør ikke forstås ut fra et ønske om symbolsk profitt, men snarere som artikulasjonen av et fravær. Denne artikulasjonen kan forstås som kritikk. Dette betyr selvfølgelig ikke at det OCA gjør, ganske enkelt er kritikk. Det betyr heller at erkjennelsen av fravær springer ut av engasjement og vilje til å påvirke. Gjennom sin diskursive formidling og profilering av kunstnerskap produserer OCA nemlig en politisk kritikk av kunsten, en teoretisk kritikk av politikken, en kulturell kritikk fra et standpunkt der kunstneriske praksiser står sentralt, og så videre. Som helhet betraktet er dette imidlertid strengt tatt ikke en kritikk – det er ganske enkelt OCAs egentlige aktivitet. Slik fremtvinger OCAs kritiske aktivitet nye mulige strategier. Men selv om begge OCAs foreldre viser seg å ville opprettholde ambisjonsnivået på barnets vegne, mangler fremdeles en åpen og oppegående diskusjon om hvor det legitime nedslagsfeltet til OCA faktisk ligger. Hva består den merverdien vi ønsker oss fra OCA egentlig i?

Takk til Line Halvorsen, Marit Paasche, Per Platou, Trude Schjelderup Iversen, Kari Brandtzæg, André Gali, Eline McGeorge med flere for generelle betraktninger og innspill til illustrasjon.