Mange båser små de er

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

«PARADOKS. Posisjoner innen norsk videokunst 1980–2010» Museet for samtidskunst

Man kunne tenke seg det å grave i videokunstarkivet som en form for innsiktsarkeologi, et møte med historien gjennom kunsten som en «annen kunnskap ». Behovet er absolutt til stede for å skjerpe refleksjonen rundt et medium som nå ser ut til å være skyllet bort i nåtidens hyperakselererte kognitive økonomi og infostrømmen fra Web 2.0. Hva er så kjernepunktene i de siste 30 årene av videokunstens norgeshistorie?

Det virtuelle

Kurator Eva Klerck Ganges utvalg av arbeider til «Paradoks» er finfint, men flere av verkene lever sitt eget liv i forhold til en sånn litt postmoderne kategorisering som kan virke mer forvirrende enn forklarende. Et dominerende problem i perioden var spørsmålet om det virtuelle – et komplekst tema, spesielt i Deleuze & Guattaris tapning. Her forstås det som en nesten rent teknisk kategori og reduseres til et spørsmål om det analoge versus det digitale. Det virtuelle bør heller tenkes i vid forstand, som forsøk på en annen subjektivering og subjektets overskridende muligheter i møte med kamera og datateknologi, linsen og skjermen. Slik forstått går det som en rød tråd gjennom hele perioden.

Litt for lettvint

I utstillingen fremstår verkenes kunstige plassering i båser som «identitet», «performance», «tid», «fiksjon» og «virkelighet (dokumentar)» og «materialitet » som arkivmessig lettvint og samtidig for sidrompa og passivt. Det trengs mer relevante, dristige anslag i overskriftene, støttet av en grundig, levende og mer aktualisert analyse. Formidlingen strander når publikum enten ikke blir tilstrekkelig utfordret eller får servert floskler av typen «Kristin Bergausts filmer har en narrativ struktur». Slik blottlegges utstillingens flanke overfor konservative kritikere som mumler «ja riktig, altså det vanlige kunsttøvet», men Bergaust og Slettemarks filmer handler faktisk ikke om narrative strukturer. Slettemark undersøkte det virtuelle og video som en slags kaotisk og psykedelisk forlengelse av kreativiteten, mens Bergaust knytter en helt direkte kontakt med Deleuze gjennom tittelen Egg (1987). Det er Deleuzes virtuelle urtanke, «Dogon-egget», det dreier seg om. Ok, innviklede saker, men hvis verkene tas på alvor, er jeg sikker på at også publikum kunne vært med på leken. Utstillingen kunne like godt sett kronologisk på kulturell og politisk endring, gitt oss bra tekster og servert det hele som «Ideen om det virtuelle».

Kanskje er det riktig å si at Bergaust og Slettemark viste en viss optimisme på det virtuelles vegne ved begynnelsen av 80-tallet, da mulighetsrommet krymper i takt med at nyliberalismen omarbeider begjærets potensial til varekultus. Dette er noe som registreres klart og tydelig i Jeremy Welshs verk I.O.D (1984). I forlengelsen av dette skifter det virtuelle karakter fra slutten av tiåret og begynner å omhandle kroppen som en mer udefinerbar grense mot teknologien. Det dystopiske dukker opp i møtet menneske/maskin: I cyborgen og Jean Baudrillards simulerte mareritt er mennesket overflødiggjort til «datatrash». Fra 00-tallet er vi kanskje vitne til en noe dystrere, tilbaketrukket og poetisk autonomitekning slik vi litt uartikulert blir fortalt her. Det kan se ut som Kjell Bjørgeengens abstrakte arbeider gjennom nesten hele perioden spenner over slike ytterpunkter. De siste verkene virker mest av alt som invaderende vesener, monotone og dunkle sluttspill.

Videodrome

En viktig brikke i denne problematikken var David Cronenbergs film Videodrome, der grensene mellom kropp og maskin bryter sammen. Elisabeth Mathisens Mother Tongue (1993) er nærmest en direkte parafrase av Debbie Harrys manende, begjærlige munn i denne filmen, og på et vis enda mer obskøn og aggressiv. Igjen er det et spørsmål om begjærets kanalisering – der skjermen helt bokstavelig blir grensesnitt mellom to begjærsmaskiner som møtes i schizofren oppløsning. Å sette Mother Tongue sammen med senere verk av samme kunstner og Marit Følstads Circle Drawing (1998) under overskriften «performance» gir bare en vag følelse av sammenheng. Da kunne det heller trekkes linjer mellom den subjektive kroppsoverskridelsen til mer samtidige verk som Knut Åsdams Pissing eller til og med Ole Jørgen Ness’ Opus Osiris. Disse viktige bidragene fra en sentral, men lite teoretisert periode i en norsk saga om det virtuelle, kunne her vært satt sammen gjennom langt mer eksperimentelle historiseringsgrep. Det var mye snakk om fordobling (kloning) og monstrøsitet på denne tiden – tenk cyberkultur, Vibeke Tandbergs Living Together og Bjørn Bjarres groteske plastelinafigurer.

Stadig nærmere

Nærmere 00-tallet blir sammenstillingene tettere og riktigere, Jannicke Låkers nr 17 (1997) og Bodil Furus Radio (2007) fungerer bra i samme rom under overskriften «Dokumentar og fiksjon», selv om de tilhører ulike perioder. Men i interessen for kroppslig ydmykelse via linsen kunne Låkers film vel så godt settes sammen med andre kollegaer fra akademiet i Trondheim, som Per Teljer og ikke minst Tommy Olsson, som beklageligvis er helt utelatt.

Videovold

Under overskriften «Det virtuelle – et ekspansivt medium» finner vi Matias Faldbakkens Getaway (2003), Sven Påhlssons Walking the Square (1995) og Running High (2012). De deler først og fremst et utsyn på voldelig, demoralisert overskridelse; subjektet øynes bare i et nærmest suicidalt forfølgelsesritt med monokulturen. Påhlssons Running High vises i 360 grader i et stort rom – et pent stykke montering (monteringen er for øvrig gjennomgående bra i utstillingen, med et par unntak). En joggende ung mann er på vei rundt i et mennesketomt bymiljø om natten, eller han står som i et hamsterhjul på stedet hvil i et lukket kretsløp av utbrukte tegn på en ny urban orden – containere, betongblokker… Verket poengterer glimrende det politiske subjektets desperate situasjon, der mange av verdens byer nå likner rent militariserte soner hvor individet er fastlåst mellom konkurranse og konsum. Virtuelt og virkelig på samme tid. Og apropos det: Kunne ikke Lars Laumanns besynderlige dokumentariske portrett Berlinmuren (2008) også befunnet seg i dette selskapet? Her dreier det seg om en kvinnes høyst reelle erotiske dragning mot umulige objekter, som et gjerde. Et virtuelt «ekspansivt begjær» helt etter Deleuze-boka (men volumet er for lavt!).

Det er tøft å komme seg gjennom museets mange tunge, radonfylte rom. Er det bare snakk om bedre lokaler? Får håpe grundig forskning og fornyet eksperimenterende vilje følger i forlengelsen av en fremtidig arkitektonisk nyinnpakning. Men det siste rommet, med overskriften «Det poetiske», treffer faktisk blink. Spesielt godt fungerer sammenstillingen av Jason Havneraas’ Paul & jeg & jeg (2011), Trine Lise Nedreaas’ Smoke and Mirrors (2009) og Mai Hofstad Gunnes’ An Everywhere of Silver (2009). Her blir «det ekspansive mediet» kanal for en lengsel etter en performativ og mer kroppsliggjort annerledeshet.