Barents Spektakel – når månen henger feil vei

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Årets Barents Spektakel i Kirkenes er større og mer profesjonell enn noen gang før. Og mye er bra, men «festivalutstillingen» virker inneklemt blant konserter, debatter og sceneshow.

Direkteflyet fra Gardermoen til Kirkenes tirsdag 5. februar var fylt til randen med hovedstadens kulturarbeidere. Også H.K.H. kronprins Haakon og hans stab var på plass i kabinen. Alle med det mål for øyet å feire åpningen av Barents Spektakel, festivalen som fylte 10 år i år.

Sist gang jeg besøkte Kirkenes, var i 2004. Det var andre året Pikene på Broen organiserte Barents Spektakel. Det mest spektakulære den gangen var to, tre beskjedne fyrverkerier som ble fyrt opp fra rompebakene til gutta i den russiske performancegruppen Blue Noses. Det var morsomt. Jeg husker vi stod og lo i den iskalde vinternatten, for alt var så befriende upretensiøst. Til sammenligning ble årets Barents Spektakel åpnet av både kronprinsen og kulturminister Hadia Tajik, etterfulgt av et spektakulært åpningsshow iscenesatt av Easyweb og et overdådig fyrverkeri.

Mye har skjedd det siste tiåret når det gjelder hvordan kunst og kultur kan tenkes brukt som motor for politiske og økonomiske prosesser. I programavisen for festivalen skriver utenriksminister Espen Barth Eide: «Aldri før har interessen for nordområdene og Barents-regionen vært større internasjonalt. Verdens øyne er rettet mot nord.» Utenriksdepartementet har derfor støttet Barents Spektakel de siste årene. Det er vel og bra, men innimellom kjennes målet for festivalen litt vel kalkulert. Verdens øyne er ikke rettet mot nord på grunn av kunsten som produseres der, men på grunn av de geopolitiske og økologiske spenningene rundt ressursene området har å by på.

Brennpunktet i nord

Kirkenes, dette lille tettstedet i Sør-Varanger kommune, har knappe 3 500 innbyggere og består stort sett av gågate, samfunnshus, NAV-kontor, shoppingsenter, torg, noen få butikker og kafeer. Det som slår meg nå, ni år senere, er også de mange nye hotellene i Kirkenes. De er gode å ha nå for den store Kirkeneskonferansen om politikk, industri og samfunnsbygging i nordområdene som går parallelt og de mange tilreisende til festivaluken.

Pikene på Broen har døpt jubileumsfestivalen i år «Ticking Barents». Under pressekonferansen forteller kunstnerisk leder, Luba Kuzovnikova, at begrepet «ticking» fokuserer på det faretruende i nordområdenes klimasituasjon; isen som smelter, det geopolitiske spillet, de nye transportrutene. Hun fremholder at begrepet også kan fortolkes langs et mer fredelig spor relatert til det utfordrende i kunsten selv. Det som kan få oss til å stoppe opp og tenke litt ekstra. Ambisjonen er å skape et program som reflekterer rundt disse «hot topics». I tillegg nærer festivalen, i likhet med foregående år, håp om dialog og samhold over grensene i nord.

Avantgardens sosiale ambisjon

Under den hektiske åpningskvelden gjør konserten i Fjellhallen inntrykk. Den gir en påminnelse om Nordområdenes betydning for arbeiderbevegelsens fremvekst både i Norge og Russland. Tidlig i det 20. århundre fungerte grenseområdene som transportrute for revolusjonært tankegods. Men hvordan skal dette forstås i dag? 100 år senere er det råvarehandelens kapitalistiske logikk som gjelder. Revolusjonære idealer om klasselikhet er borte, men årets konsert vekker også til live optimismen fra mellomkrigstidens avantgarde. Kanskje er det sosialt motiverte ideer som igjen kan forene folk og kunstnere på tvers av grensene.

Konserten var et samarbeid mellom Peter Aidu og Moscow School of Dramatic Art, ensemblet Spolokhi fra Arkhanglsk, trioen Poing og Maja Ratkje. Resultatet ble en underholdendende veksling mellom den tidlige russiske avantgardens poesi og lydeksperimenter til sovjetiske sportsparader og proletarsanger, fulgt opp av Poings utvalgte arbeidersanger. Maja Ratkjes korte hommage til Pussy Riot ga den nostalgiske tilnærmingen et sårt tiltrengt brudd. Med en rød baklava tredd over hodet sang hun låten som provoserte Putin til å fengsle jentene i fjor sommer. To av dem soner fortsatt under umenneskelige forhold. Det ble merkelig stille i Fjellhallen da Ratkje sang, og et øyeblikk følte jeg virkelig at noe sto på spill. Kunsten har denne muligheten, tross alt.

Det er forestillinger og sceneshow Pikene på Broen satser hardest på, med populære navn som Sondre Lerche, Stoned Boys, Sandra Kolstad og Kaizers Orchestra. Nevnes må også den minimalistiske oppsetningen Frihet, Likhet, Brorskap eller Døden av Siljeholm/Christophersen, som der og da opplevdes som en utdyping av konsertens tematikk omkring «vilje til forandring» og det «å se den andre».

Kunst der folk er?

Åpningen av «kunstutstillingen» ble først avviklet i kjøpesenteret Amfi langt over midnatt av en utrettelig kulturminister. Da hadde de fleste for lengst forsvunnet, enten til hotellsengen eller på bar. Pikene på Broen sier de vil få kunsten ut der folk ferdes, og da er selvfølgelig shoppingsenteret et egnet sted. Men åpningspublikummet var ikke helt med på notene så sent på natten.

Verket Shoyna dissected – chests of sand av Jan Gunnar Skjeldsøy og Stiv Kuling fanget likevel interessen. I butikklokalet var det stilt ut modeller, tegninger og notater fra reiser til fiskelandsbyen Shoyna i Nenets Okrug. Tidlig på 1930-tallet ble de 1500 innbyggerne spådd en lysende fremtid på grunn av de rike fiskeforekomstene i Kvitsjøen og Shoynaelven. Etterkrigstidens massive overfiske forvandlet imidlertid stedet til en spøkelsesby, nå i ferd med å kollapse i kampen mot sand og voldsomme vinder. Omkranset av dynger med sand og bittesmå menneskefigurer, ga modellene en sterk fornemmelse av de faretruende forholdene. Spørsmålet er om Shoyna kan få nytt liv også i virkeligheten. Stiv Kuling tok derfor også lokalet i bruk som arkitektkontor under den korte uken, med tanke på å utvikle boliger for ekstreme arktiske forhold.

Mindre vellykket var plasseringen av Amund Sjølie Sveens urealiserte verk Ungdomskilden. Veggene i lokalet var dekket av svart stoff og viste utkast til prosjektet som ble beskrevet slik: «En fontene som ejakulerer olje fra toppen av verden, fra Nordpolen, og lar den renne nedover jordkloden – for å feire 20 år med Nordområdesatsing, 40 år med norsk oljeeventyr, maktens potens i nord, og den moderne sivilisasjonens siste krampetrekning før verden drukner i et hav av CO2.» I lys av den politiske debatten og festivalens sponsorer var det kanskje ikke annet å forvente enn at dette prosjektet forble urealisert og gjemt bort i et kjøpesenter. Sjølie Sveens samarbeid med forfatter Morten Strøksnes om Barents Liberation Army fikk imidlertid mye oppmerksomhet etter at undertegnede hadde returnert sørover.

Engstelsen for miljøet

Sammen med Kjetil Berges utrangerte blå isbil Breaking the ice, ble den franske duoen Magali & Cedrics hvitmalte container stilt ut på Torget. Containeren var fylt med en ubestemmelig syntetisk lukt hentet fra Arktis. Også disse to verkene må leses som kommentarer til grenseoverskridelser, miljøspørsmål og den økologiske kollapsen som truer nordområdene. Filmen som rullet bak vinduet i isbilen, dokumenterte Berges reise fra England via Finland og Estland over grensen til Russland. Underveis tilbyr han gratis is og roper på stotrende russisk: «Morozjenoe bez platno (gratis iskrem)!» Som kjent elsker russere iskrem selv om kuldegradene kryper langt ned på minustallet. Men han møtes med skepsis, for ingenting er jo lenger gratis i Russland. Berges sympatiske og dialogiske form ga i korte klipp stemme til mennesker man sjelden hører. Størst inntrykk gjør jenta fra Murmansk som er bekymret for miljøet og endringene av klimaet, og som forteller at månen plutselig en natt hang feil vei på himmelen.

Det var isende kaldt under Barents Spektakel, og det kan forklare noe av årsaken til at få møtte fram for å se Berges film og Chto Delats Border Songspiel. Langt mer folksomt var det på debattmøtet om Putinisme på Border café. Vladimir Putins tiltakende meningsmonopol og stadig nye innskrenkninger av ytringsfrihet og sivile rettigheter, ble diskutert av tre russiske bloggere og aktivister og den norske Russland-spesialisten Kristian Krohg- Sørensen. Russerne i panelet mente situasjonen var mindre faretruende enn man fra et vestlig ståsted ofte ville ha det til. Men da den ene senere utdypet dette med å si at økologiske spørsmål ikke hadde noe med politikk å gjøre, ble protestene høylytte både i salen og panelet.

Mens jeg avslutter denne artikkelen, kommer det tikkende inn en melding om gasslekkasje på Melkøya-anlegget i Hammerfest. Anlegget mottar naturgass fra Snøhvit-feltet i Barentshavet, og flere mennesker er evakuert. Med en slik påminnelse kan man spørre seg om Barents Spektakels økende støtte fra UD og oljeselskapet Total reduserer festivalens evne til å virke som en troverdig og kritisk plattform. Idet sponsormidlene forplanter seg i budsjettene og festivalen profesjonaliseres, er det fare for at det «tikkende Barents» forvandles til en tradisjonell festival med bred appell der underholdningsinnslagene dominerer programmet. Festivalens betydning som møteplass for utveksling av ideer, mennesker og kunst, på tvers av grenser og kulturer, er imidlertid for stor til at det bør skje.