En kronisk dveling

Av: Stian Gabrielsen

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Inger J. Grytting, «Recent Works», The Boiler Room, Oslo

Arbeidene på Inger J. Gryttings utstilling «Recent Works» – tre oljemalerier og tre blyanttegninger – bærer alle titler som Painting eller Drawing etterfulgt av et nummer. Denne serielle organiseringen gjenfinnes i motivene som består av repeterte linjer. Påvirkningen fra amerikansk minimalisme er åpenbar. Men selv om repetisjonen av linjen er nærmest maskinell eller tvangsmessig, er arbeidet hverken systemisk eller likegyldig (som for eksempel hos Sol LeWitt, som ofte nøyde seg med å utarbeide retningslinjer for tegningene sine). Gryttings praksis er tydelig knyttet til selve utførelsen, og håndens naturlige ustøhet gjør overflaten i maleriene og tegningene hennes nesten ekspressiv. Det intime forholdet mellom Grytting og bildene hennes speiles også i de beskjedne formatene: Maleriene er tilnærmet kvadratiske med mål på mellom 51 og 63 cm, mens alle tegningene måler 57 x 44 cm.

Paletten i maleriene er dempet, og det inngår kun to eller tre farger i hvert av dem – én farge for underlaget og to for linjene. I Painting #13 og #21 er linjene malt over et rustrødt underlag som skinner igjennom her og der, mens i Painting #8 opptrer disse glippene mer som rifter da underlaget er hvitt under blå og brun-grå linjer. I Drawing #49 løper linjene diagonalt, ellers er den horisontale organiseringen gjennomgående. Linjene løper dog ikke fra kant til kant, men brytes av. Flere slike brudd under hverandre blir utgangspunktet for felt- eller kolonnedannelser, og i forskyvningen mellom disse feltene oppstår det vertikale linjer. Det bølgende mønsteret som oppstår, gjør at overflaten gir inntrykk av å være foldet over et organisk volum. Sammenpressingen av strekene og den skjelvende og ujevne formen gir også maleriene en vev-lignende tekstur, som på sett og vis minner om det vevde lerretsstoffet de ligger over – men mer interessant er hvordan den horisontale linjen også knytter an til det lineære i maleriets prosess, altså det tidkrevende arbeidet med å utpensle disse bildene.

Penselen frakter fargematerialet med seg over lerretet hvor det avsettes som lineære spor, og dette penselarbeidet er som sagt ikke forsøkt usynliggjort hos Grytting. Man kunne imidlertid tenkt seg denne prosessen utført industrielt, eller i hvert fall pseudoindustrielt, uten spor av håndens skjelvinger. Men da ville det også blitt et annet maleri: momentant, synkront, nivellert, enhetlig etc. Det er derfor kanskje overilt å lempe Grytting inn i den amerikanske sekstitallskunsten. For her gjeninnføres en patos i abstraksjonen som, tross Gryttings ensformige vokabular, er langt fra minimalismens bestrebelser på å desubjektivere kunstobjektet. Isteden gir Gryttings dveling ved maleriet som et håndlaget, diakront arbeid assosiasjoner (via Heidegger) med det å oppholde seg, eller «bo», og den etymologiske forbindelsen til det tyske «bauen», som betyr «å bygge» eller «dyrke». De møysommelig akkumulerte linjene (som unektelig også minner litt om plogfurer) innebærer en gjenappropriering av maleriet som fysisk og intim konstruksjon – et hjem.