Sans og samling

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

«I samlingen: Mariele Neudecker – Hinterland», Trondheim Kunstmuseum

På gulvet i Trondheim Kunstmuseums trappehall står Kristofer Leirdals trebyste Erlend. Det meterhøye hodet fremstiller en gutt med et nysgjerrig uttrykk. Skulpturen er plassert slik at den «ser inn» i museets overlyssal. Om man bøyer seg ned og på den måten deler guttens synsvinkel, vil med ett Mariele Neudeckers installasjon Over and Over, Again and Again – som består av tre stykker akvarieliknende glasskuber på rad – føye seg inn mellom de to maleriene som henger på veggen bakenfor. Denne sammenføyingen eller utflatingen, som kan forstås både i medial og kunsthistorisk forstand, er representativ for utstillingen «I samlingen: Mariele Neudecker – Hinterland».

Dette er andre gang museet åpner dørene for sitt nye konsept, «I samlingen», som i bunn og grunn går ut på at én invitert kunstners verker blir inkorporert med verker fra museets omfattende samling. Det finnes i teorien flere fordeler ved dette: Publikum får en hyppig (og kanskje sårt tiltrengt) mulighet til å oppleve samlingens bredde, mens museet inviterer til utstillinger som både har et historiens og et samtidighetens drag over seg og som helt og holdent er unike for Trondheim Kunstmuseum som institusjon.

Da samlingen blant annet består av sentrale verk av sosialkritiske størrelser som Christian Krogh og Kjartan Slettemark, brilliante landskapsmalere som Fritz Thaulow og Peder Balke og modernistiske mestere som Lars Tiller og Vilhelm Lundstrøm, er det i denne sammenheng arrangeringen og samspillet mellom samling og aktuell kunstner – det kuratoriske håndverket – som er det avgjørende.

Det som først kan virke som rom på rom av utstilt verkseksess, avslører etter gjentatte runder en subtil, nærmest kryptert verksdialog: Formasjonen i Neudeckers missiltegning Psychopomp (2011) gir liksom et svar til kirkevinduene i interiørmaleriet Stavanger Domkirke av Vincent Stoltenberg Lerche. Videoverket Waterfall viser to øyne som reflekterer et fossefall. Dette er plassert ved siden av Marko Vuokolas diptyk The Seventh Wave – Flora som fremstiller to voldsomme fosser. Og hvor tilfeldig er det at Neudeckers vektige installasjon There are Known Knowns – som ligner to blodskutte øyne – er plassert mellom Bartholomeus von der Helsts barokkmaleri Mann med rhinvinsglass og Gustav Wentzels Dagen derpå?

Det er denne gangen nødvendig, om ikke en absolutt nødvendighet, å frigi seg fra historisk og dekorativ korrekthet. Som i tilfellet med Leirdals trebyste leser jeg utstillingen som en invitasjon til å innta «barnets blikk». I situasjonen biter jeg meg ikke merke i at de forskjellige avdelingene er gitt smått patosfylte navn som «De hviskendes museum» og «Det sublimes museum». Den forrige «I samlingen»-utstillingen fikk en lokal kritiker til lunkent å kalle arrangementet for «krumninger i kunsthistorien», men denne gangen har TKM vrengt de kunsthistoriske permene og vist sitt janusansikt som forvalter av en betydningsfull kunstsamling og som formidler av betydelig samtidskunst.