Ut av sammenheng

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Olav Christopher Jenssen, «Panorama Second Generation / The Letharia Paintings», Galleri Riis, Oslo

I tre tiår har Olav Christopher Jenssen utforsket farge, overflate og strek gjennom en svært omfattende produksjon. På Galleri Riis viser han arbeider fra de siste tre årene der han gjenopptar tidligere temaer og tilnærminger. Det bys altså på gjensyn snarere enn overraskelser.

Jenssen har gjennom hele sin karriere vekslet mellom ekspressiv abstraksjon og streng geometri, eller på et vis forent disse uttrykkene. Selv om han tidligere har sagt at det er irrelevant å skille ulike grader av figurasjon, er det vanskelig å fri seg fra følelsen av å være vitne til et møte mellom to formale ytterpunkter når man entrer galleriet. Uansett hva Jenssen måtte mene om dikotomien abstrakt/ figurativ er det gjort kuratoriske grep som forsterker dette inntrykket.

Utstillingen består i hovedsak av et utvalg malerier i monumental størrelse. «Panorama Second Generation» har fargesterke geometriske felt som overlapper hverandre på hvitt lerret. Serien gir assosiasjoner til arkitekturlandskap. Det er ikke helt ulikt 60-tallets hard-edge eller 80-årenes neogeo med kunstnere som Peter Halley. Samtidig følger ikke Jenssen en annen formel enn sin egen. Linjene er strenge, flatene stort sett mettede og ugjennomtrengelige.

«The Letharia Paintings», oppkalt etter den giftige planten ulvelav, danner en klar kontrast til «Panorama…». De store lerretene er påmalt sorte, flytende linjer med assosiasjoner til motiver hentet fra botanikken, og er påført mange flere lag som domineres av store mengder prøyssisk grønt og hvitt påført med aggressive bevegelser. Jenssen har også risset og skrapt i overflaten. Resultatet er en optisk effekt med taktile kvaliteter. Bildene fremstår som både hårete og klebrige og fremkaller et snev av ubehag. Uten sammenligninger for øvrig er det paralleller til enkelte av Mari Slaatelids utforskninger av maleriets grunnprinsipper, først og fremst blondemønstrene i «Loud and Close, Kisses and Dust» fra midten av 2000-tallet. Men der Slaatelid tar tak i konkrete kunsthistoriske problemstillinger, refererer Jenssen i større grad til sin egne intuitive prosess.

De mindre og skisseaktige maleriene i serien «Grenadine Paintings» finner vi adskilt i et eget rom. Enkelte av arbeidene kunne vært utsnitt av Jenssens større verker, og arbeidene fremstår mest som maleriske utprøvninger av de preparerte lerretenes overflate.

Samtidig med utstillingen på Galleri Riis vises Jenssens tegninger på Nordnorsk Kunstmuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Sistnevnte er en enorm samling av tegninger, skisser og utprøvninger produsert parallelt med Jenssens arbeid med maleriet. Alt i alt fremstår Jenssens kunstnerskap som en enestående vedvarende og leken prosess. Spørsmålet i denne sammenheng er om disse maleriene egentlig tåler å tas ut av en slik flytende, rastløs prosess. Etter min mening lider arbeidene på Riis under at de blir presentert som avsluttede verk. Slik sett står de i kontrast til tegneutstillingen på HOK, der arbeidene til sammen danner et bilde av en enorm produktivitet.