Alles egen Kim

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Kim Hiorthøy, «The Future of Local Music», STANDARD (OSLO)

Veien fra tanken og ut i blyanten synes kort for Kim Hiorthøy. Dette kombinert med et tilsynelatende totalt fravær av selvhøytidelighet gjør arbeidene hans lette å elske for mange.

På Hiorthøys fjerde soloutstilling hos STANDARD (OSLO) vises en rekke innrammede grafitt-arbeider på papir samt et par akvareller, alt i størrelsesorden A4-A3. Et tredimensjonalt arbeid utgjør også en viktig del av utstillingen. Allerede i galleriets inngangsparti møtes betrakteren av tre mdf-bord med plater av delikat, svømmebassenggrønt pleksiglass. Oppå dem, stablet på en litt pertentlig måte, ligger gjenstander som ved første øyekast ligner bøker, men som raskt viser seg å være laget i kryssfinér. Den som har rukket å skru opp en forventning om å få lese eller se noe, blir slukøret stående igjen med den tomme formen.

Det kjølige og underkommuniserende ved dette verket står i kontrast til resten av utstillingen, og som for å understreke forskjellen, er det det eneste arbeidet uten tittel. Det er nok ikke kunstnerens intensjon at jeg skal stå og bekymre meg over hvorvidt jeg er smart nok til å forstå denne skulpturen, men jeg tar meg i å lure på om det finnes en hemmelig referanse et eller annet sted utenfor gallerilokalet. Det oppleves som nokså intetsigende.

Uten at det er så farlig.

I samme rom som bokskulpturene er de tre dobbeltportrettene i serien «People», som byr på en mer umiddelbar opplevelse. Med vare nyanser i blyantens trykk mot papiret, er detaljer i øyne og munnparti hentet fram i ellers forenklede ansikter. Det er som om kunstneren har en reell godhet for sine objekter, og at denne godheten finner veien over i fremstillingen av uperfekte og anonyme hverdagsmennesker. Smale munner, øyne som skjeler eller sitter litt langt fra hverandre, håret som et avgrenset felt i kontrast mot ansikt og bakgrunn. Det er noe sårt over disse bildene som er til å få klump i halsen av.

I galleriets innerste sal går det hardere for seg. Vi er over i et guttevalpunivers, hvor det yrer av rått tegnede figurer iført cowboyhatter og boots. En overvekt av dem løper rundt med store kniver stukket gjennom kroppen eller uten overkropp overhodet. Det er også en hel del gravstøtter å se, i tillegg til grantrær, eksplosjoner, branner og små hus med krusedullrøyk ut av pipene. Noen neddempede motiver blant all den krakilske action-en løfter det hele inn i et større og mer kontemplerende rom. To abstrakte akvareller i mørke toner bærer titlene Trying to forget og Knowing what has to happen. Side om side med alle barndomsreferansene inviterer de til refleksjon over tapt uskyld og tiden som går. Men jeg mistenker at det like gjerne kan være skumlingene i bildene som grubler over sine traumer.

Hiorthøys arbeider har på generøst vis kommet til sitt publikum i et utall former, og vi er mange som har fått et nært forhold til dem blant annet gjennom plateomslag, kinoprogrammer og som illustrasjoner i bøker for både voksne og barn. Det kan hende det er slik at galleriets opphøyende funksjon skaper en avstand mellom verk og publikum, men det er ikke sikkert dette alltid er en dårlig ting. Av og til er det kanskje en slik distanse som trengs for at en skal kunne oppdage nye sider ved det man trodde man visste alt om.