Stipendenes virkemåte

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

I forrige nummer av Billedkunst ble det hevdet at «flere kunstnere har sett seg lei på at en overveiende del av stipendene går til Oslo». At en overveiende del av billedkunstnerne i Oslo får stipend, har sin forklaring i at en overveiende del av billedkunstnerne med bostedsadresse i Oslo søker stipend. Vår statistikk viser at tallene er usikre, varierer fra år til år og kan leses mange veier. Tendensen er at det er større sannsynlighet for at du får stipend hvis du bor i en region med stor befolkningstetthet, men at det finnes tilfeller hvor noen fylker får stor uttelling fra et år til et annet. Den viser også at søknader fra hele landet blir vurdert og at billedkunstnere fra hele landet får tildelt stipend. Når noen medlemmer mener at man skal kvotere inn distrikt, i tillegg til kunstnerisk kvalitet og aktivitet som kriterium ved tildeling av stipend, vil dette både være feil diagnose og feil medisin.

Statlig kulturpolitikk slår fast at kunst skal kunne oppleves over hele landet. Det er betinget av at det også bor kunstnere over hele landet. Derfor er det opp til både kommunene og fylkene, i tillegg til Kulturdepartementet, å stimulere til at dette kan skje. Men den viktigste motkonjunkturpolitikk mot sentralisering er befestet i NBK selv. Vi er organisert i 20 grunnorganisasjoner, hvorav 14 av disse er forankret i et distrikt. Disse ligger under NBKs paraply og skal også arbeide for å gi gode vilkår for kunstnerne i fylkene. Grunnorganisasjonene arbeider dermed med profesjonalisering av billedkunstnerne i sitt distrikt, slik at de også er synlige i utstillingssammenheng. At våre grunnorganisasjoner gjør jobben sin vises nettopp gjennom foreliggende statistikk. Kunstnerne selv er ansvarlig for å søke om stipend, og noen (dessverre altfor få) får stipend.

Statssekretær Stenseng i Kulturdepartementet uttalte i samme Billedkunst, at kritikken om habilitet som er kommet frem i media, er en medvirkende årsak til at de nå ønsker å gjennomgå stipendpolitikken. Her underkommuniserer hun at behandlingen av klagebrev på stipendtildelingene nettopp var ferdig behandlet i eget departement og at saksbehandlingen var gjort på korrekt måte. En konsekvens ville jo da være at det ikke er nødvendig å foreta noen endringer i henhold til omlegging av stipendkomiteen. Verre er det at Stenseng ønsker å klargjøre roller og samtidig åpner opp for at andre enn billedkunstnere kan sitte i stipendkomiteene. En klargjøring av roller er derfor nødvendig.

Først og fremst ligger den kunstfaglige kompetansen i at det er de beste kunstnerne innenfor sitt fagfelt som er best egnet til å vurdere andre kunstneres verk. Dette kan sammenlignes med fagfellevurdering innenfor akademia, eller mesterbrev innenfor yrkesfagene.

En kritiker skal ikke sitte i stipendkomiteen. Dette fordi kritikeren da blir en medvirkende eller argumenterende stemme i prosessen med å tildele en kunstner stipend. Kunstkritikeren kan da ikke senere stå fritt til å anmelde kunstnerens utstilling i dagspressen eller andre media. Det vil være et nederlag for kunstkritikerens autonomi og veldig uheldig for kunstneren, som da mister den sårt tiltrengte kunstfaglige vurderingen kritikken representerer.

Det samme gjelder for en kunsthistoriker. En kunsthistoriker skal kunne se kunstnernes arbeider i et langsiktig perspektiv, gjerne retrospektivt. Med et slikt blikk er det ikke sikkert at det nyskapende som kriterium vil stå i fremste rekke. Også i forskningsøyemed ville dette være problematisk: Kunsthistorikeren vil da gripe direkte inn i sitt eget forskningsfelt.

Det er også problematisk at kuratorer sitter i stipendkomiteen, men grensegangene er av og til utydelige. Dette fordi noen kuratorer har en bakgrunn som billedkunstnere og har den spesifikke, praktiske fagkompetansen som etterspørres. Et spørsmål om habilitet vil måtte innebære at kuratoren ikke senere skal ha mulighet til å innlemme en billedkunstner som han har vært med på å tildele stipend, i et utstillingskonsept. Eller omvendt: Tildele en billedkunstner stipend som han tidligere har valgt til utstillinger. Det samme gjelder selvfølgelig for andre utstillingsansvarlige. Et spørsmål om interessekonflikt vil lett kunne oppstå. Også fordi kuratorer og utstillingsansvarlige nettopp har som program å befeste en retning eller er medskapende i utviklingen av kunstsyn i utstillingspraksisen.

Billedkunstnere selv har ikke interesse i andre kunstnerskap enn det som eventuelt gjelder faglighet, og en kunstnerkollega vil ikke ha yrkesmessige eller økonomiske fordeler av en annen billedkunstners stipend. Imidlertid vil interessekonflikter som både habilitet, økonomi, yrkesutøvelse og prestisje, bli svært mye tydeligere og vanskeligere å forholde seg til, med andre faggrupper i stipendkomiteene. Her handler det også om respekt og forståelse for hverandres faglige integritet og virke i samfunnet, altså roller.

Kunstnerisk kvalitet er ikke et statisk begrep definert på forhånd, verken hos NBK sentralt eller i hodene til de som sitter i Stipendkomiteen. Kunstnerisk kvalitet er et bevegelig begrep som foregår i en diskursiv praksis, og ikke minst: Kunstnerisk kvalitet viser seg først og fremst gjennom den kunsten som fremtrer som eksempler ovenfor Stipendkomiteen. Hvis NBK som organisasjon skulle fastsette og definere hva som til enhver tid er god kunstnerisk kvalitet, eller at Stipendkomiteen på forhånd skulle ha definert hva som er kunstnerisk kvalitet, ville dette føre til det motsatte av hensikten – en sementering av kunstsyn, med både mindre mangfold i uttrykk og mindre nyskapning som resultat.

Når noen hevder at stipendkomiteenes avgjørelser tas i lukkede rom, er det derfor helt riktig, og det bør ikke være problematisk. Dette rommet består av svært gode og aktive kunstnere valgt av medlemmer i NBK, som på vegne av egne og andre ikke-medlemmer foretar en kvalifisert vurdering av de som det aktuelle året kan tildeles stipend. Et spørsmål om transparens i tildelingene ligger derfor ikke i stipendkomiteens definisjon av kunstnerisk kvalitet, men der den skal ligge – hos billedkunstnerne selv. Lister over hvem som blir tildelt stipend, er derfor tilgjengelig for alle.

At stipendkomiteen ikke skal begrunne sine vurderinger av kunstnerisk kvalitet og aktivitet, er ikke det samme som at kunstnerisk kvalitet ikke skal diskuteres i offentligheten. Det gjøres hele tiden resten av året utenom de tre ukene stipendkomiteen er samlet. Dette gjøres gjennom de mange utstillingsinstitusjoner, både offentlige og private, og i statlig støttede og kommersielle gallerier med mange godt kvalifiserte formidlere, kunsthistorikere eller kuratorer. Alle instanser som i de siste årene har fått økte midler gjennom Kulturløftet for å gjøre sin jobb, er med på å definere hva som er kvalitativ god kunst. En annen kunstfaglig instans er kunstkritikerne, som igjen har en korrigerende funksjon i forhold til utstillingsstedene. I dette store mangfoldet av kvalitetsvurderende instanser er derfor Stipendkomiteen et viktig korrektiv og en utfyllende instans når det gjelder spørsmål om et mangfold av kunstfaglige vurderinger som foregår i offentligheten.

Det er derfor ikke stipendtildelingene som må endres, og det er heller ikke de som tildeler stipend som er problemet. Mangel på legitimitet hos politikere, i offentligheten eller hos kunstnere er skapt av helt andre årsaker: Mye forvirring rundt hatter og roller, interessekonflikter og faglig usikkerhet i feltet. Dette i tillegg til at kunnskapen hos de som skal forvalte ordningene, Norsk kulturråd, Utvalget for statens kunstnerstipend og byråkratene i Kulturdepartementet, har forvitret eller at kunnskapen ikke gjenspeiles i stortingsmeldingene, rapportene og NOU-ene.

Som en konsekvens av at klagene på fjordårets stipendtildelinger ble avvist bør vi heller berømme administrasjonen i NBK for godt utført forvaltningsarbeid år etter år, og ikke minst bør Stipendkomiteen berømmes for at de som tillitsvalgte tar seg av det viktige arbeidet som stipendtildelingene faktisk er. All honnør til dem som stiller sin faglige integritet til disposisjon på vegne av egne medlemmer, og alle andre billedkunstnere som søker stipend hvert år.