Kristian Skylstad

Av: Billedkunsts redaksjon

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

NoPlace (2011-), Dollhouse (2008-), TAFKAG (2006-07), Galleri Galuzin (2005-06) / Visningsrom, Oslo

– Hvorfor drive egne visningsrom?

– Da Ivan Galuzin og jeg startet Galuzin, var scenen rett og slett lite vital. Vi hadde et behov for å sette inn et støt av energi i miljøet. Samtidig var det en del tilfeldigheter involvert: Vi trengte et sted å bo og jobbe, og det større rommet i lokalet egnet seg godt for visninger. Da vi så hvor bra det fungerte og hvor stort publikum vi tiltrakk oss, var det naturlig å kjøre et hyppigere program.

– Et annet viktig poeng var at galleriet ble et fristed i en tid der KHiO ødela alt spillerom på Kunstakademiet der vi var studenter. Institusjonene jobber ofte mot kunstnerne i den grad at de forsøker å styre verksproduksjonen. Frihet er det viktigste ordet her. Samtidig opplevde vi at en del kunstnerskap ble oversett både på den kunstnerdrevne, kommersielle og institusjonelle scenen. Fra min side var det også en form for avlat, da jeg følte at jeg hadde fått for stor oppmerksomhet. Jeg ønsket å trekke meg tilbake og fjerne skyggen jeg skapte på den tiden.

– NoPlace ble startet fordi Stian Gabrielsen og jeg jobbet sammen jevnt og ville utvide våre visjoner utover produksjon av kunst og tekst. Da Karen Nikgol tok kontakt, gikk vi for det, og vi var veldig heldige som fikk Petter Buhagen med på lasset. Nå som også Hans C. Skovholt er med og Holodeck holder til på bakrommet, er bildet rimelig komplett.

– Hvordan har stedene vært organisert?

– Alle midler har kommet fra egen lomme foruten støtte til arrangementer i utlandet. Støtteordningene i Norge er og var for rigide til at vi orket å forholde oss til dem. De virker hemmende og gjør driften langsom og mindre intuitiv. – For min del er fordelene med det kunstnerdrevne at jeg slipper å forholde seg til maset fra resten av scenen og får mulighet til å fokusere på egne interesser fremfor kjedelige hierarkier. Samtidig er jeg frigjort fra obskure agendaer.

– Har stedene hatt begrenset varighet med hensikt?

– Nei, de burde ha vart lenger. Problemet er at hvis man ikke har et godt og åpent konsept, skal det godt gjøres å overtale noen til å arve det. NoPlace forsvinner derimot ikke. NoPlace kommer til å leve lenger enn meg, og grunnen til det er at det strengt tatt ikke er et galleri, men et konsept. Det er like åpent som Linux. NoPlace er et ord og en dynamo som er uavhengig av meg. Helst vil jeg trekke meg tilbake fullstendig og bli bonde.