Galleri Otto Plonk (1995-98)

Av: Billedkunsts redaksjon

Publisert:

Utgave: 2/2013

Del: 

Visningssted for kunst og kunstnerisk strategi, Bergen

– Hvorfor Otto Plonk?

– Galleri Otto Plonk var ikke bare et sted som viste kunst, men et sted som produserte situasjoner og kontekster i en utvidet forståelse av kunstbegrepet. Det var tiden da det fortsatt var aktuelt å gjøre raveparties i galleriet, designe og selge egen kleskolleksjon og arrangere loppemarked for unge kunstnere med behov for raske kontanter. Slike sosiale situasjoner ble produsert innenfor Plonk-rammen side om side med mer regulære utstillinger. Vi mente at det var nødvendig å utfordre forståelsen av hva et samtidskunstgalleri kunne være. I Bergen fantes det ikke gallerirom eller kuratorer som forstod eller tok på alvor det nyutdannete kunstnere produserte. Vi skapte derfor et nytt opplevelsesklima med vekt på det sosiale aspektet og dro et stort og sammensatt publikum. Konsekvensen var at kunstner- og kuratorvirket blødde inn i hverandre.

– Hvordan ble Otto Plonk drevet?

– I startfasen ble galleriet drevet på ren idealisme. Vi mottok Kaja-midler og støtte fra Bergen kommune som gjorde det mulig å opprette faste stillinger. Per Gunnar Eeg-Tverbakk, Jone Kvie og Snorre Ytterstad var med på å etablere galleriet, men de to sistnevnte flyttet fra Bergen samme år. Inn kom Arne Revheim, Erik Johan Worsøe Eriksen, Martin Larsson, og etter hvert også Eline McGeorge. – Hva vil det si for dere å jobbe kunstnerdrevet? – Det innebærer nærhet til kunstnerisk praksis og dialog med kunstnere. Det handler også om å ikke etablere rutiner og strukturer som kommer i veien for kunstverks vekslende behov når det gjelder rom og formidlingsformer. Gjerne eksperimentelle utstillingskonsepter, men disse må hele tiden spille på lag med kunsten og aldri feste seg. Med andre ord minst mulig institusjon.

– Hvor ledet arbeidet?

– Etter at Plonk ble nedlagt, gikk de involverte hvert til sitt. Arne, Martin, Eline, Jone og Snorre fortsatte som utøvende kunstnere. Erik fortsatte som designer. Per Gunnar gikk inn i rollen som kurator og produsent på heltid og dro i første omgang til Helsinki for å arbeide i NIFCA. Tilbake i Norge engasjerte han seg i prosjekter som «Kunstneriske Forstyrrelser», Momentum og Kunsthall Oslo. – Finnes det noe igjen av Otto Plonk, kan man jo spørre seg. Det er faktisk mulig å påstå at samarbeidet mellom Plonk og datidens Bergen Kunstforening var den spede begynnelsen på det som resulterte i Bergen Kunsthall. Plonk smittet, kan man si. Dette er selvsagt diskutabelt, men like fullt en relevant hypotese.