En underutviklet kunstby i utvikling

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Trondheims kunstscene har gått for halv maskin i mange år. I april ble prosjektleder for planleggingen av en fremtidig kunsthall ansatt. En selvstendig kunsthall med en faglig kompetent ledelse kan vise seg å være det manglende mellomleddet i en kunstby som de siste årene har begynt å vise tegn til bedring.

For Trondheim som kunstby kan perioden fra ca. 1990 til 2010 deles pent i to: 1990-årene fremstod nasjonalt (og sannsynligvis også i nordeuropeisk sammenheng) som en støyende, kreativ og kompromissløs fest, mens 00-tallet kan betegnes som svirens motpol: kunstbyens bakrus. Det er selvfølgelig mange som vil oppleve dette utsagnet som støtende fordi de selv var aktive for rundt ti år siden og selv syntes at det fungerte høvelig godt. Formuleringen er satt på spissen, uten å ta høyde for noen isolerte fremstøt det første tiåret av millenniet. En kunstscene defineres tross alt ikke av enkeltaktører, men av synergien som oppstår mellom flere. Poenget er: På 90-tallet hadde Trondheim noe man faktisk kan kalle en kunstscene som over flere år var gjenstand for snakk og rapporter langt utenfor byens og landets grenser, en scene Tommy Olsson – som vel og merke var en del av denne – nylig kalte noe i retning av Berlins åndelige søsterplanet. Noe slikt kan ikke sies om kunstbyen Trondheim utover på 00-tallet.

Etter den søte kløe

Et galleri dukket opp og forsvant, et atelierfellesskap skapte en smule blest og ble borte med vinden, byens en gang så vektige kunstmuseum (den tidligere kunstforeningen) stivnet, mens studentene ved kunstakademiet flyktet i stadig større flokker etter endt utdannelse, til tross for at de som ble igjen, gjorde en hederlig nok innsats ved studentgalleriet Blunk. Resultatet av disse tendensene var at byen bleknet på kunstkartet. Til tross for noen sporadiske, hederlige enkeltforsøk. I 2006 publiserte kunstner og nåværende hovedredaktør for nettmagasinet ArtScene Trondheim, Marit K. Flåtter, teksten «En underutviklet kunstby» på nettsidene til kunstkritikk.no. Her stilte hun spørsmål nettopp ved synligheten – eller snarere den manglende synligheten – av Trondheim som kunstby. Rundt samme tid etterlyste Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie (UiO) og tidligere intendant ved Trondhjems Kunstforening, et bedre utstillingstilbud i byen, mens den svenske kunstneren og kritikeren Lars Vilks så sent som i 2010 kom med følgende utvetydige uttalelse: «I Trondheim har man ikke skjønt at samtidskunst er status. I hver minste lille by i Sverige er det en kunsthall, men Trondheim har ikke noe sted for samtidskunsten. Trønderne sitter igjen i sin hillbillyverden.»

Etter den sure svie

Om man for ordens skyld bruker tiden rundt 2010 som utgangspunkt, kan man likevel og fra flere hold se tegn til endring: Norges eneste biennale for kunst og teknologi, Meta.Morf, ble arrangert for første gang i 2010, en happening som, til tross for tilbakemeldinger på begge sider av skalaen, ubestridelig har vært et godt besøkt tilskudd som tiltrekker seg mer enn byens faste kunstpublikum. Fjorårets utgave var da også bedre enn sin forgjenger. Trondheim Kunstmuseums underavdeling Gråmølna, som har bakgrunn i kunstgaven fra Håkon Bleken og Inger Sitter, ble i 2008 åpnet og kalt en «hardt tiltrengt avlastningsarena» i regionens største avis. Stedet har – til tross for den (nødvendige) negative omtalen den siste tiden – periodevis presentert noen svært gode utstillinger. Det samme har museets nyoppussede avdeling i Bispegata gjort. Trondheim Open – som ønsker å synliggjøre byens profesjonelle kunstscene – gikk av stabelen for første gang i 2011. Dette samarbeidsbaserte arrangementet har riktignok et godt stykke igjen om det skal kunne utvikle seg til å bli et nødvendig og helprofesjonelt evenement, men fjorårets utgave viste klare tegn til forbedring. Krefter fra Lademoen Kunstnerverksteder arrangerte i fjor høst Lademoen Art Nomads og planlegger nå noe i retning av en årlig utendørs kunstfestival. De later med dette til å ville oppdatere seg. Alle de ovennevnte faktorene er eksempler på noe i retning av «en ny giv». Men til tross for alle utviklingstendensene, er det et annet svært viktig forhold som havner i skyggen av selvutnevnt visjonære institusjonsledere og etablerte kunstnere med en nyvunnen interesse for samarbeid: Nyutdannede kunstnere fra Kunstakademiet blir boende i byen etter endt utdannelse.

Studentene som ble

For bare få år siden flyttet bortimot 90 prosent av de ferdigutdannede masterne ved Kunstakademiet fra regionen. Når en kompetanselekkasje av den størrelsesordenen gjør seg gjeldene over noen år, kan man nærmest snakke om at byen har tapt en hel generasjon ferdigutdannede kunstnere, til fordel for større kunstbyer som Oslo og Berlin. De siste årene har denne tendensen snudd, og i fjor var tallet ca. 50 prosent. Resultatet av et økt antall kunstnere lot heller ikke vente på seg: flere gode utstillinger med yngre kunstnere på Galleri Blunk og etableringen av RAKE i 2011, et samarbeid initiert av studenter og nyutdannede fra byens arkitekt- og billedkunstmiljø. RAKE er nå blitt et tiltrengt atelierfellesskap i Østbyen med et overraskende godt visningsrom sør for sentrum, som med dugnadsånd nettopp har klart å skape en følelse av overskudd fra et vitalt og yngre kunstmiljø. Dette viser en lenge etterlengtet handlekraft fra nyutdannede kunstnere som ikke ønsker å sitte med lua i hånda mens de venter på et utstillingstilbud. I tillegg har Kunstakademiet fra i år av endret sine søknadskrav, noe som har resultert i en tredobling av antall søkere, og fra hele verden. Det ryktes i tillegg at Galleri KiT planlegger å åpne opp sin profil slik at det kan bli et galleri for flere enn studenter og lærere. Disse lokalene kan, med sin store takhøyde, huse større verk enn det byens gallerier evner.

Kommunal kunsthall?

Det er nå nærmere ti enn fem år siden planene om en kunsthall i Trondheim ble påbegynt. Møtene og utredningene har vært så mange at man skulle tro prosjektet hadde satt seg fore å redefinere byens samlede kunstscene. Ved inngangen til 2013 forelå det ingen plan om organisering, finansiering eller lokalisering. Noe av forklaringen på denne uforståelige sendrektigheten er nok å finne i en unødvendig langvarig lokaliseringsdebatt. For atter en gang å sette det hele på spissen: Å debattere potensielle lokaliteter så lenge kunsthallens innhold og finansiering langt ifra er klarlagt, er å anse som et spill for galleriet. I 2005 gikk eksempelvis lokale kulturpolitikere ut og oppfordret trønderne om ikke å være så smålåtne. Planen var den gang en storslått Arkiv/ Bibliotek/Museums-satsning – et såkalt ABMsenter – i bunkeranlegget Dora på byens østkant. «I en kunsthall kan kunstmuseets planer kombineres med andre behov», uttalte daværende leder for kulturkomiteen i bystyret, Anita Utseth. Satsningen på et slikt ABM-senter later allerede – kun åtte år senere – til å være utdatert kulturpolitikk. Planene, som (heldigvis) ble forkastet, er et lysende eksempel på hvordan kommunalt ansatte uten kunstfaglig kompetanse gang på gang lar seg forføre av tomme moteord som «tverrfaglig», «formidlingsstrategisk» og «pedagogisk». Her har man beviselig tråkket i salaten ved å lansere museumsstrategiske satsinger som med overveiende sannsynlighet vil være foreldet før kunsthallen står ferdig bygd. (Se bare hvordan Porsgrunn kommune for tiden oppviser en byrå kratisk stivbenthet i saken om Kunsthall Grenlands logo.) Om kommunen i det videre ikke gir slipp på sin hands-on-taktikk i rollen som «observatør», risikerer planleggingen å undergrave håpet om en aktuell kunsthall som er rustet for fremtiden.

Kritikktoleranse etterlyses

Det at enkelte stemmer i og utenfor byens kunstmiljø har ytret seg i noe negative termer, bør dermed være forståelig. Det er derfor forstemmende at andre aktører fra institusjons- og kommunehold stempler engasjert kritikk fra feltet som pessimistisk og lite konstruktivt, mens man trekker frem klisjeen om «det gode samarbeid» – et hendig retorisk grep når man i bunn og grunn er uenig i andres innvendinger. Det er i denne forbindelse gledelig å merke seg at den nyansatte prosjektlederen for kunsthallplanleggingen, den svenske kuratoren Helena Holmberg, har ytret ønske om debattinnspill fra hele byens kunstmiljø. Om målet er en dynamisk (samtids)kunstscene som er synlig på kunstkartet, finnes det per i dag et gap mellom de etablerte institusjonene og de mindre galleriene. Trondheim Kunstmuseum – som så mange andre av landets museer – bærer nå preg av å være en slags kunsthall med fast samling, der samtidskunst sammenstilles med museets egne verk. Samtidig har flere fra den yngre kunstscenen tatt skjeen i egen hånd og begynt å grave ut sin egen nisje. Disse utviklingstrekkene representeres ikke av to parallelle og vidt forskjellige miljøer, men føles likevel en smule separerte. En fleksibel kunsthall som på fritt grunnlag velger ut og viser nasjonal og internasjonal samtidskunst, og som uredd stiller seg ett hundre prosent bak kunstnerne i en aktuell (og gjerne risikofylt) utstillingssatsning, vil både kunne virke skjerpende for de etablerte institusjonene og inspirere og provosere byens kunststudenter og debatten ved Kunstakademiet. En selvstendig kunsthall bør oppleves som et tilskudd, snarere enn som et tilbygg prisgitt kommunale krav, kneblende næringsinteresser og eventuelle faste samarbeidspartnere som er på leting etter større boltreplass. En uavhengig profil er avgjørende om hallen skal virke stimulerende for samtalen om, kritikken fra, mentaliteten i og synligheten av kunstbyen Trondheim. Slik kan en kunsthall i ytterste konsekvens føre til en merkbar og nødvendig profesjonalisering av byens kunstmiljø. Dette vil nødvendigvis ikke skje i en håndvending. En befolkning som ser verdien av en styrket samtidskunstscene, fordrer gjentatt eksponering og debatt. Besøkstallene ved byens kunstinstitusjoner og gallerier – sett i forhold til byens (økende) innbyggertall – tilsier at en stor del av befolkningen sjelden eller aldri anser kunstutstillinger for å være et fristende alternativ til annen kulturell stimulus. Om målet på lang sikt er et høyere publikumstall, bør man ta sjanser og tåle at de mange virale kommentarfelt i begynnelsen ikke aksepterer og/eller liker hva de ser. Over tid vil en slik innstilling betale seg i langt større grad enn en proteksjonistisk og populistisk profilering som ikke klarer å gi slipp på (den feilaktige) tanken om at byen er best tjent med en kulturell flerbrukshall med kunsthallbenevnelse.

Mange interessenter

Tidligere i år – i Adresseavisens artikkel med den betegnende tittelen «Kulturelt mangfold eller monopol? » – ble det uttalt at byens filmmiljø heller foretrekker å slå seg sammen med en forestående kunsthall eller et litteraturhus enn med Trondheim Kino. Lederen for det både progressive og eksperimentelle Teaterhuset Avant Garden, Per Ananiassen, har også ytret ønske om et samarbeid. Dette er selvfølgelig utelukkende positivt i en samtid der performance, video og billedkunst er blandet sammen. Effekten av og potensialet i et slikt samarbeid kan starte lenge før kunsthallen står ferdig, all den stund lederen for kunsthallprosjektets interimstyre, Ellen Tveit Klingenberg, har uttalt at temporære kunsthallprosjekter er et mål allerede i inneværende år. Trondheim er – om målet er en kunstscene på internasjonalt nivå – fremdeles en underutviklet kunstby. Men byens kunstmiljø har ikke vært mer mangfoldig, vist større kompetanse og tydeligere engasjement siden 90-tallet. Det er i det videre avgjørende at dette mangfoldet, denne kompetansen og dette engasjementet høres og tas på alvor. Trondheim er slik sett en underutviklet kunstby i utvikling.