• Oransje: andel kvinner. Sort: andel menn. Øverste figur: Separatutstillinger ved ikke-kommersielle kunstnerstyrte visningsrom i Oslo, fra og med 2009 til og med 2012. Midterste figur: Separatutstillinger ved kommersielle gallerier og visningsrom i Oslo, fra og med 2009 til og med 2012. Nederste figur: Verker innkjøpt til Museet for Samtidskunst/Nasjonalmuseets samtidskunstsamling 1988-2012. Bakgrunnen til figurenene er malt på siste side av utstillingspublikasjonen til 'Hold stenhårdt fast på greia di', Kunsthall Oslo, 2013

Fortsett å holde, 2013

Av: Eline McGeorge

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Som en del av mitt prosjekt ved atelierprogrammet W17 på Kunstnernes Hus våren 2013 har jeg utført noen undersøkelser av kjønnsfordelingen i Oslos kunstsektor. Resultatet er visualisert på motstående side.

På de tre figurene symboliserer de oransje feltene kvinneandelen, de sorte feltene mannsandelen. Den øverste figuren viser forholdet mellom separatutstillinger av kvinner og menn fra og med 2009 til og med 2012 i ikke-kommersielle og kunstnerdrevne visningsrom i Oslo.(1) Den midterste viser forholdet mellom separatutstillinger av kvinner og menn ved kommersielle gallerier og visningssteder i Oslo i samme periode.(2) Den nederste illustrerer kjønnsandelen for verk innkjøpt til Museet for Samtidskunst/Nasjonalmuseets samtidskunstsamling 1988-2012.(3)

«Likestilling»

I Norge er det er en utbredt oppfatning at vi lever i et kjønnslikestilt land. FNs likestillingsindeks og den årlige rapporten Global Gender Gap, som utføres av World Economic Forum, plasserer Norge hvert år blant de landene i verden der kvinner er mest likestilt med menn. Men om man også tar med den horisontale og vertikale segregeringen i arbeidsmarkedet, ser situasjonen helt annerledes ut. OECDs statistikker slår fast at vi har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i hele OECDområdet i horisontal forstand, og midt på treet i vertikal forstand.(4) Det vil si: Kvinner og menn fordeler seg i stor grad på ulike sektorer i arbeidslivet (horisontal segregering) og det er relativt få kvinner i ledende stillinger i Norge sammenliknet med andre OECD-land (vertikal segregering). Det er problematisk å kategorisere kunst i to grupper ut fra hvilket kjønn som har produsert den. Men jeg mener kjønnsbestemt segregering også er et symptom på andre strukturelle problemer og indikerer en ensretting i kunstsektoren med flere markører enn bare kjønn. I en sektor med få målbare verdier kan kvantitative undersøkelser tjene som utgangspunkt for å stille spørsmål ved mindre håndgripelig eksklusjonsmekanismer. Feminismens argumenter for kjønnslikestilling går hånd i hånd med ønsket om å utfordre konvensjonelle maktforhold og snevre verdi- og kvalitetsbegreper. Potensielt kan dette være til fordel for kunstnere av alle kjønn og med ulike sosiale og kulturelle bakgrunner og tilhørighet. Kunstnere har en kulturell stemme som ideelt sett speiler samfunnets sammensatthet, og et stort spekter av ulike synsvinkler. Ensretting og segregering isolerer kunstfeltet fra en levende dialog med omverdenen og svekker samtidskunstens rolle som deltaker i offentlig samfunnsdebatt og meningsproduksjon. I 2013 feirer vi 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Men demokratisk påvirkningskraft handler ikke bare om å stemme ved valg. At ens stemme bli hørt som kulturprodusent kan være verd mange stemmesedler. Både den vertikale og horisontale kjønnssegregeringen er et demokratisk problem og er uforenelig med oppfatningen om at vi har «likestilling» i Norge.

Ekkoargumenter

Siden 70-tallet har mer enn 50 prosent av dem som kommer gjennom nåløyet og kvalifiserer seg til studieplasser på norske kunstakademier, vært kvinner.(5) I sektoren disse studentene går ut i, kan man fremdeles høre ekkoet av en type kjønnsforklarende argumenter som både i teori og praksis har blitt tilbakevist i andre sektorer. For en generasjon siden var en del av offentlig debatt å argumentere for at kvinner ikke var målbevisste og utholdende nok til å egne seg som gode toppidrettsutøvere, at de ikke hadde nok konkurranseinstinkt fra naturens side og dessuten at idrett på høyt nivå var uforenelig med å føde barn. Men i kunstsektoren blir slike «ekkoargumenter» fremsatt tilsynelatende uten historisk kjennskap til at de står i en lang tradisjon av sexistiske holdninger til kvinners produksjon og prestasjonsevne.(6) Argumentene fremstår som blinde for at feminismen har bidratt til å redefinere kvalitetsbegreper og internasjonal kunst i stor skala, og at den vil gjøre det igjen. At de ikke-kommersielle og kunstnerstyrte visningsrommene kommer dårligst ut av mine undersøkelser kan tolkes som et tegn på at kjønnssegregeringen også opprettholdes av kunstnere selv og av en ny generasjon kunstformidlere. Det viser kanskje også at det er relevant å bruke feministiske metoder som kunstnerisk og politisk strategi, og at kjønnssegregering bør være en del av dagens kunstpolitiske debatt. Kunststudenter går ikke ut i en kjønnslikestilt (kunst) verden, hverken i Norge eller andre steder. Forestillinger om Norge som et «likestilt» land er et dårlig utgangspunkt for å forandre en situasjon som ikke bare er personlig, men også strukturell. Med feminismen ble det personlige politisk. Men det politiske er ikke personlig, og individualisering er en ineffektiv måte å oppnå politisk forståelse og drive politisk handling på. Å forstå sin egen situasjon som kunstner utover det individuelle er utgangspunkt for å utarbeide kunstneriske og politiske strategier, for å forstå og motargumentere anti-feministiske holdninger, gjenkjenne «ekkoargumenter » og for å utvide verden. Billedkunst 3. 2013 / Side 11 / Artikler Eline McGeorge Fortsett å holde, 2013 Eline McGeorge er kunstner og har siden slutten av 90-tallet hovedsakelig arbeidet i London. For tiden deltar hun i atelierprogrammet W17 på Kunstnernes Hus, der hun arbeider med et prosjekt som forholder seg spesifikt til en norsk sammenheng. McGeorges arbeidsprosesser tematiserer teoretiske, politiske og visuelle spørsmålsstillinger ved hjelp av å kombinerer ulike materialer og referanser i collager, montasjer, tegninger, skulpturer, animasjon, tekst, publikasjoner, video med mer, som oftest satt sammen til installasjoner.

1. Grunnlaget for undersøkelsen av ikke-kommersielle og kunstnerstyrte visningssteder fra og med 2009 til og med 2012: 0047, 1857, Bastard, Dortmund Bodega, NoPlace og Tidens Krav. Totalt 79 separatutstillinger ble tatt med i undersøkelsen, hvorav 17 var av kvinner (21,5 %). Det må nevnes at noen av de kunstnerstyrte visningsstedene i Oslo som driver mindre tradisjonelt, falt utenfor undersøkelsen fordi de i liten grad har separatutstillinger.

2. Grunnlaget for undersøkelsen av kommersielle gallerier og visningsrom fra og med 2009 til og med 2012: Galleri Brandstrup, Galleri Erik Steen, Galleri Christan Torp, Galleri K, Gerhardsen Gerner, LAUTOM contemporary, OSL Contemporary, Peder Lund, Galleri Riis, Standard (Oslo) og VI, VII. Totalt 182 separatutstillinger, hvorav 41 var av kvinner (22,5 %).

3. Undersøkelsen er gjort ved å telle igjennom innkjøpslistene i Museets årsmeldinger. Det kan være noen små unøyaktigheter ettersom oppsettet av listene var forskjellig fra år til år, men med god hjelp fra bibliotekarene er dette ubetydelig for resultatet. Grunnlag for undersøkelsen: Totalt samlete verker: 1878, hvorav 506 var laget av kvinner (26,6 %).

4. Kunnskapsdepartementet, NOU 2008: 18, 4.2.1.

5. Margrete Abelsen: «Kvinner utenfor», Billedkunst nr. 6, 2006.

6. Tre eksempler fra de siste årene som kan illustrere slike offentlige «ekkoargumenter»: 1. Gallerist Haaken Christensen til NRK: «Jeg blir vel ikke populær av å si det, men det er klart at en meget primær oppgave for kvinnen er å føde barn. Det å også skulle drive betydelig skapende virksomhet på toppen av det å få barn, er for en kvinne langt mer anstrengende enn en mann.» (Publisert 10.04.2003 Kultur og underholdning, http://www.nrk.no/kulturog- underholdning/1.532756) 2. Kunstsamler Rolf Hoff argumenterer for at det er kvinnens egen skyld at hun ikke lykkes i kunstverdenen fordi hun er for beskjeden og har et for lavt ambisjonsnivå. (Nasjonalgalleriet, NRK2, 26.09. 2011. Kan sees på: http://www.nrk. no/kultur-og-underholdning/1.7805887) 3. Nasjonalmuseets tidligere sjef Allis Helleland: «Men det er faktisk ikke så mange [kvinner] å kjøpe. […] vi kan ikke finne opp kvinnelige kunstnere hvis kvaliteten ikke er høy nok.» Johanne Nordby Wernø: «Kjønn kunst». D2, 28.08 2008, http://jnw.nu/texts/ journalism/det-andra-onske