Hjernevask og stammespråk

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Hva er det med Norge? Mathias Danbolt og Sille Storihle har begge stilt dette spørsmålet, henholdsvis gjennom akademisk og kunstnerisk praksis. De deler en uro over tingenes tilstand, over fraværet av en diskusjon om kjønn og seksualitet som bryter seg ut av den statsfeministiske debatten om likestilling og rettigheter. Hvordan har det seg at queerteori i den norske offentligheten kategoriseres som hjernevask og stammespråk? Har queerteoretikerne gått for langt, eller ikke langt nok? I denne samta

Sille Storihle: Du begynner avhandlingen din Touching History – Art, Performance, and Politics in Queer Times, med en beskrivelse av det norske klimaet for queerteori, med bakgrunn i den offentlige debatten rundt TV-programmet Hjernevask i 2010. Du var i gang med doktorgradsprosjektet ditt da denne debatten brøt ut. Hvordan opplevde du den situasjonen?

Mathias Danbolt: Hjernevask-debatten tok meg på sengen. Jeg var på et forskningsopphold i London da serien ble vist, og selv om det derfor tok tid før jeg fikk sett programmene, nådde intensiteten i det offentlige ordskiftet meg. Det var vanskelig å holde følelsene i sjakk da jeg så hvordan queerteori og kjønnsforskning ble omtalt i norske medier. Nå var det ikke vanskelig å se at programmet, så vel som debatten, ikke handlet om queerteori, og kun i mindre grad kjønnsforskning. Riktignok var det disse ordene som ble brukt, men jeg så ingen reell relasjon mellom det som gikk under navnet «queerteori » i den norske debatten og de queerteoretiske arbeidene jeg har blitt inspirert av. Men dette var jo av mindre betydning ettersom avisene var fylt av bombastiske påstander om «queerteoriens» sentrale posisjon i norsk offentlighet: Lena Lindgren skrev i Morgenbladet at «et queerteoretisk hegemoni er forbi». Bjørgulv Braanen hevdet på lederplass i Klassekampen at Hjernevask representerte et «forsinket oppgjør med det postmodernistiske hegemoniet», ledet av queerteoretikere som «overmodig insisterte på at biologisk kjønn knapt fantes». Knut Olav Åmås, på sin side, fremstilte queerteori som naiv «ønsketenkning», preget av «et helt fryktelig og uinntakelig stammespråk». Da jeg leste medienes reproduksjon av påstander som dette om at «queerteori» visst nok hevder at biologi og kropp ikke finnes, at alt er tekst, at seksualitet er valgfritt, at sosial konstruksjon er synonymt med fri vilje, osv., lurte jeg på hva slags «queerteori» man siktet til. Aldri var det oppgitt noen referanser – annet enn til andre kritikere som sa det samme. Det var umåtelig lite empiri og kildekritikk her, interessant nok, ettersom queerteori nettopp ble avfeid som empirifiendtlig. Selv kjenner jeg ikke til noen seriøse queer-influerte forskere som hevder noen av de tingene som ble nevnt i debatten. Men denne mytiske fortellingen om «queerteori» hadde allikevel en enorm effekt: Repetisjonen av historien om queerteoriens tåpeligheter i artikkel etter artikkel fikk den til å fremstå som en sannhet, common sense. Historien gjorde altså noe – blant annet satt den meg helt ut av spill. I ukevis var jeg for politisk deprimert til å fokusere på avhandlingsprosjektet mitt om samtidskunstnere som vender seg mot arkiver og historien for å undersøke nåtidens politiske horisont. Sperren begynte å løsne idet jeg forstod at Hjernevaskdebatten var et eksempel på en av de historiepolitiske bevegelsene som flere av kunstverkene jeg skrev om problematiserte, nemlig den politiske effekten av å fremstille pågående og uferdige politiske prosjekter som tilhørende fortiden. Det å se ordet queerteori for første gang i norsk mainstream-offentlighet i en serie begravelsestaler i avisene gjorde meg ganske så tidsforvirret. Spesielt ettersom jeg faktisk trodde queerteori ennå hadde til gode å bli introdusert i den norske debatten. I stedet posisjonerte Hjernevaskdebatten meg og andre queerteoretikere i historiens søppelbøtte. Å bli fremstilt som en levende anakronisme, en levning fra fortiden, i mediedebatten på denne måten inspirerte meg til å undersøke nærmere forholdet mellom temporalitet og politikk: Når er et teoretisk perspektiv eller en politisk kampsak over? Og hvem bestemmer dette? Det er noen av de sentrale spørsmålene jeg arbeider med i Touching History i dialog med kunstverk av blant annet Sharon Hayes, Mary Coble, Renate Lorenz og Pauline Boudry.

SS: Det er interessant og nokså urovekkende at en diskusjon om queerteori i norsk offentlighet, som du sier, overhodet ikke handler om queerteori og i mindre grad om kjønnsforskning. Det virker som det er behov for noen oppklaringer. Hvordan definerer du selv queerteori, og hva mener du den kan tilby dem som vil granske og endre status quo?

MD: Det er etter hvert mye som går under navnet queerteori, så det er viktig å påpeke at det ikke er en enhetlig teoretisk skole vi snakker om. Det er snarere et mangefasettert maktkritisk perspektiv som setter fokus på produksjonen og opprettholdelsen av normer og normalitet – blant annet i forhold til forestillinger om kjønn og seksualitet. Ved å vende blikket mot det normale, snarere enn avviket, har queerteori utviklet en rekke redskaper som kan hjelpe oss til å stoppe opp og se nærmere på vedtatte sannheter om hvordan samfunnet strukturerer og påvirker mulighetsbetingelsene våre for å leve som kjønnete, seksualiserte og rasialiserte subjekter. Begreper som «heteronormativitet» har f.eks. åpnet opp for å diskutere hvordan spesifikke ideologiske forståelser av heteroseksuell praksis brukes som en uuttalt målestokk for forståelsen av f.eks. en riktig samfunnsborger – en målestokk som ikke bare ekskluderer visse homoseksuelle subjekter, men i høyeste grad også mange heteroseksuelle. En av styrkene til queerteori er at det normkritiske perspektivet ikke er bundet til et spesifikt objekt, som for eksempel «heteroseksualitet ». Skytset rettes snarere mot de strukturene som naturaliserer, idealiserer og tilgodeser spesifikke subjektposisjoner på bekostning av andre. Dette er tydelig i noen av de viktigste nyere queerteoretiske arbeidene av forskere som Jasbir Puar og Sara Ahmed, som ikke viker tilbake for å kritisere rasistiske og nasjonalistiske strukturer innenfor hvit vestlig homopolitikk. Queerteori er derfor ikke knyttet til en spesifikk minoritetsposisjon, men det betyr ikke at det alltid står i direkte opposisjon til alle typer identitetspolitisk arbeid. Men fokus er ofte et annet sted. Midt oppi rusen over nye rettigheter fungerer queerteori ofte som en kritisk «gledesdreper», idet den stiller spørsmålet om hvem som inkluderes og ekskluderes, også når maktsystemer, hierarkier og normer i samfunnet generelt så vel som innenfor homo- og queermiljøet er i endring. Jeg har ikke et godt svar på hvorfor disse aspektene av queerteori aldri har nådd den offentlige debatten i Norge. Man trenger jo ikke lese lenger enn til forordet til for eksempel Judith Butlers viktige bok Bodies That Matter (1993) for å få avlivet tåpelige sosialkonstruktivistiske fremstillinger av queerteori: «gender is not an artifice to be taken on or off at will and, hence, not a matter of choice.» Den queerteoretiske kritikken av visse biologiske kjønnsmodeller og seksuelle kategorier har snarere vært et forsøk på å undersøke hvordan vitenskap, språk og kategorisering preger hvordan vi forstår og fortolker biologi og kropp, kjønn og seksuell identitet. Seksualitet og begjær er ingen lett og formbar størrelse innenfor queerteori. Her erstattes ikke «arv» utelukkende med «miljø». En slik rigid motsetning lukker for å forstå menneskers komplekse væren i verden. Når kategorier som «homofil» og «heterofil» ikke er selvsagte størrelser i queerteoretiske analyser, bunner det gjerne i et ønske om bedre å innfange identitetens og begjærets historisitet og kompleksitet, som ofte beveger seg utenfor snevre båser og begrepsliggjøringer. Når noen queerteoretikere snakker om biologisk kjønn som konstruksjon, er dette altså ikke det samme som å si at biologi ikke finnes eller at kjønn ikke har betydning. Snarere handler det om å sette fokus på det systemet som gjør kropp og begjær gjenkjennelig. Jeg ønsker ikke å fremsette queerteori som en avantgardistisk praksis, ettersom dette er et perspektiv som henter inspirasjon fra blant annet poststrukturalistisk, feministisk, antirasistisk og aktivistisk hold. Og som et maktkritisk perspektiv fungerer queerteoretiske spørsmål ofte best i samspill med andre former for analytiske og metodiske tilnærmingsmåter. Men i mine øyne er queerteori viktig ettersom det åpner opp for å arbeide med mange ulike problemstillinger på samme tid. De beste queerteoretiske arbeidene undersøker sammenkoblinger av kjønn, seksualitet, rase, klasse og nasjonalitet og åpner opp for å se verden på nye måter: Kan vi tenke, handle og leve på andre måter enn status quo? Jeg trekkes mot queerteori fordi jeg her finner inspirasjon til både å utfordre etablerte sannheter og seiglivete forestillinger om at det ikke finnes alternativer til nåtidens etablerte sannheter. Slik jeg ser det viser de beste queerteoretiske intervensjonene at det å kritisere den bestående orden kan skape et rom for å ønske seg en annen organisering av verden. Men det er på høy tid at vi anerkjenner at queerteori drives frem av ønsket om å tenke og handle bedre slik at vi kan endre samfunnet så det blir levelig for alle: Kall det gjerne «ønsketenkning». Men hvordan ser queerteori ut fra FRANKs ståsted? Når ord som «queer» og «kunst» nevnes i samme setning, pleier folk ofte å tro at man arbeider med drag shows eller andre former for eksplisitt genderfuck. Og selv om dette langt fra er uinteressante kunstneriske praksiser, tenker jeg at dere i FRANK opererer med en mer åpen forståelse av møtepunktet mellom queerteori og estetisk praksis, hvor det «queere» potensialet i kunsten ikke bare opererer på et rent innholdsmessig plan, men snarere i produksjonen av destabiliserende/forvirrende/ utfordrende politiserende kontekster og rammer. Hvordan ser dere på møtepunktet mellom queer og estetisk praksis?

SS: FRANK ble ikke startet opp på grunnlag av teoretiske overbevisninger. Det var ganske enkelt en felles interesse for en diskusjon rundt begreper som kjønn, begjær og seksualitet gjennom kunstnerisk praksis. Å drive med eksplisitt genderfuck eller en forenklet representasjon av ulike seksuelle minoriteter er ikke det vi har vært interessert i. Vi ønsker å utforske overlappende temaer som kommer opp i en diskusjon om kjønn, og å gjøre det spesifikt gjennom de arbeidene vi har presentert og måten vi har presentert dem på. Vår agenda er relativt åpen, selv om jeg opplever at den kanskje fort kan bli lest som mer «fixed» enn det den er. Ord som queer, eller arbeider som tematiserer blant annet homoseksualitet, møter ofte en veldig kort lesning og blir umiddelbart kategorisert og forenklet. Vår forståelse av queer bunner heller ikke i et særskilt teoretisk fundament, men i en interesse for kunstneriske arbeider som nettopp skaper et brudd i forståelsen av en del normative sannheter og dominerende strukturer. De kunstnerne vi har fattet interesse for, utfordrer og åpner for mulighetene til å forstå mennesker som kjønnete og seksualiserte subjekter på ulike måter, samtidig som det ofte trekkes inn i en rekke andre historiske og politiske spørsmål. En forståelse av FRANK som et queerinitiativ kan nok også sees i lys av det du sier om produksjonen av de rammene vi har skapt eller opererer i. FRANKs kjerne er salongen. Gjennom den kan vi skape et intimt rom hvor man kan oppleve skjæringspunktet mellom det private og offentlige. Vi har holdt salongen i ulike eldre leiligheter, på tørkeloft og i atelierer. Møtet mellom mennesker som kanskje ikke kjenner hverandre fra før, og mye av kunsten vi har presentert, har skapt en ladd atmosfære, som på mange måter kanskje kan anses som queer fordi det har skapt en temporær sfære som i alle fall vi har opplevd som veldig annerledes enn den vi vanligvis beveger oss i. Utover salongen endrer arbeidet vårt seg etter konteksten og våre individuelle kunstnerisk interesser. Da Mats Stjernstedt inviterte oss til å gjøre noe på Kunstnernes Hus i sammenheng med 40-års markeringen av avkriminaliseringen av homofili, valgte vi å sette sammen et filmprogram og samtidig invitere fire gjester til å belyse homokampen de siste 40 årene. Kurateringen av programmet, som fikk tittelen «Curing Normality», var preget av en viss følelse av ansvar for å få frem et bredt spektrum av erfaringer. Vi inviterte Jessica Gysel fra magasinet Girls Like Us til å snakke på en kveld vi kalte Make Way - On communities and subcultures. Esben Esther Pirelli Benestad snakket på arrangementet vi kalte Break Out - Beyond binaries, Gerd Brantenberg snakket om norsk homohistorie på Look Back - Suppression of the truth is the suggestion of falsehood og Amal Aden fortalte om sitt arbeid som foredragsholder og skribent under tittelen Rise Up - Stories of revolts and resistance. «Curing Normality» var i sin helhet en viktig måte å gjøre en mangefasettert markering på, men også et forsøk på å representere og aktualisere en sak, eller flere «saker», fra ulike minoriteters ståsteder. Det siste prosjektet vi gjorde, var «Possessions» på UKS. I den konteksten måtte vi ikke representere eller belyse en sak på samme måte, men kunne utforske forholdet mellom ulike kunstneriske arbeider. Den åpnet 8. mars, samme dag som «Hold stenhårdt fast på greia di – norsk kunst og kvinnekamp 1968- 89» på Kunsthall Oslo. Med «Hold stenhårdt…» har Eline Mugaas og Elise Storsveen gjort et utrolig viktig og grundig arbeid for å få frem kunst som kontekstualiserer norsk feministisk historie, en historie som fort kan forvitre om ikke utstillinger som denne reaktualiserer den. Det oppsto en slags samklang mellom de to utstillingene, samtidig som vår pekte i andre retninger og kanskje også utfordret en del konvensjoner som kommer opp når man lager utstillinger som tar opp kjønnsproblematikk. «Possessions» unndro seg en reduktiv identitetspolitisk lesning, vi kunne tillate oss en god del mer ambivalens og slippe en rekke didaktiske problemstillinger. Du har selv startet opp en queer plattform, Trikster – Nordic Queer Journal, og du har bodd en lengre periode i Danmark. Kan du fortelle litt om hvordan du oppfatter klimaet for akademisk og kunstnerisk produksjon i Skandinavia på bakgrunn av de erfaringene?

MD: Det er ikke så lett å gi en presis diagnose av klimaet for queertenkning i Skandinavia, for det er så mange ulike bevegelser på gang på samme tid. Det er nok flere queerforskere enn meg i både Norge og Danmark som ofte kan fristes til å tenke at alt er bedre i Sverige. Feministiske og antirasistiske queerperspektiver har lenge hatt en klart mer fremtredende plass i den offentlige debatten i Sverige, og innenfor akademia har queerperspektiver blitt diskutert, undervist og formidlet bredt i en årrekke. Kulturtidsskrift som Bang og Ful har hatt en tydelig queer profil, og selv om Sverige langt fra er et queerparadis finnes det helt klart en etablert diskurs i kulturfeltet for queerkritikk. I Norge og Danmark har det ikke vært den samme bredden i debatten, her foregår diskusjonene om queer i mindre forum. Selv om den institusjonelle infrastrukturen for kjønnsforskning i Norge minner om den i Sverige, har queerforskning nok ikke hatt samme synlighet utad. I Norge har det snarere vært «statsfeminismen», som Helga Hernes kalte det, som har dominert debatten. Norske queerforskere som Ellen Mortensen, Pål Bjørby, Wenche Mühleisen, Agnes Bolsø, Stine Helena Bang Svendsen og andre har jobbet hardt for å få etablert en akademisk diskurs i feltet, men det har skortet på interdisiplinære forum hvor ulike stemmer kunne møtes. Det var savnet av dette som gjorde at jeg og noen venner startet nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal i 2008. Vi ville skape et møtested for forskere, kunstnere og aktivister som arbeider med queerpolitikk på tvers av de skandinaviske språkene og landegrensene. Jeg er nok ikke den beste til å vurdere om Trikster lyktes i å etablere en ny plattform hvor ulike stemmer ble brakt sammen, men personlig har arbeidet med tidsskriftet vært enormt viktig. Det har ofte føltes ganske så ensomt å arbeide med queerperspektiver i Norge, og tidsskriftet har for meg i hvert fall fungert som en ramme for å sette ulike nettverk og arrangementer i gang. Slik jeg ser det, står og faller mye av mulighetsbetingelsene for queer-arbeid i Norge og Danmark på ganske så få personer som skaper viktige initiativer og rom hvor debatter kan utspille seg – som FRANK jo også gjør. Selve dette flyktige og nedenfra- og-opp-livet til queer-initiativer er jo langt fra et problem i seg selv. Men det betyr ikke at man ikke kan ønske en mer utfordrende og radikal debatt- og kunstscene med interesse for dialog mellom ulike perspektiver og praksiser og arbeidsformer. Jeg har stor sans for FRANKs måte å arbeide på for å skape rom for nye diskurser. Arrangementsserien «Curing Normality» synes å være et glimrende eksempel på dette. Hvordan har dere opplevd responsen på deres kuratoriske/kunstneriske arbeidsform? Du nevner at det er lett å bli satt i bås som noen som jobber med «queer-» eller «homo-kunst». Nå har dere jo vært basert andre steder enn i Norge i flere år, synes dere det er vanskeligere å etablere nye diskusjoner og samtaler om kunst og politikk i Norge enn i de andre geografiske lokalitetene der dere har befunnet dere? Hva tenker dere om klimaet for queerbegrepet i Skandinavia?

SS: Så langt er det overveldende mange som har vist interesse for vårt arbeid med FRANK. Responsen har i hovedsak vært positiv, og det dreier seg nok en del om timing. Vi begynte å jobbe med dette da det var en rekke skifter på den Oslo-baserte kunstscenen, blant annet på grunn av andre kunstnerdrevne initiativer og nyansettelser på ulike institusjoner. Vår motivasjon var å gi rom for kunst vi var interessert i og skape en diskurs rundt. Så selv om vi ville bidra til å endre et miljø, så handlet det mest om det vi var interessert i å skape. Når andre uttaler seg om FRANK, handler det gjerne om en beskrivelse av hvordan Oslos kunstmiljø har vært arnested for sinte og desillusjonerte unge menn, men at scenen nå er i en endring. I det siste nummeret av Frieze skriver blant annet Milena Høgsberg at «Curing Normality» var en kjærkommen kontrast til en situasjon hvor utforskningen av mannlig subjektivitet har stått i høysetet. Vi kjenner nok oss igjen i denne beskrivelsen, og vi har gått inn for å utfordre denne mannlige subjektiviteten, men beskrivelsen av «oss og dem» er litt for polemisk til at jeg kjenner meg helt bekvem med den. Denne såkalte «mannlige subjektiviteten » som har regjert på Oslo-scenen har jo også banet vei for en rekke kunstnerdrevne initiativer og visningssteder. Byen må være stor nok for å kunne gi rom for ulike aktører, problemet oppstår når noen miljøer overdøver andre stemmer, men da er det jo også et ansvar å ta plass, og det er vel det vi har gjort med FRANK. Men jeg må si jeg lo godt da jeg leste den første kommentaren publisert på Kunstkritikk i artikkelen «Oslo roses i Frieze». Der stod det: «Bohemene gasses til døde. Lesbene tar over.» På spørsmålet om det er vanskeligere å etablere nye diskusjoner og samtaler om kunst og politikk i Norge enn andre steder jeg har bodd, så er svaret både ja og nei. Det har vært enkelt fordi vi har blitt tatt godt imot, men vanskelig fordi det i så liten grad fantes en diskusjon fra før. Uten å ha spesielt god kjennskap til Danmark og Sverige så virker det som om diskusjonen om kjønn er litt mer selvsagt, at det finnes en større bredde i prosjekter og folk som tar tak denne typen tematikk. Samtalen i Norge har også vært preget av at de ulike miljøene ikke snakker sammen og at statsfeminismen på mange måter kanskje har pasifisert diskusjonen. Det er nok en del likheter mellom FRANK og Trikster med tanke på et genuint ønske om å få samtaler til å møtes og gi grobunn for et miljø. Akkurat nå kjennes det som det er mange initiativer på Oslo-scenen som tar tak i kjønnsproblematikk. Når vi først er inne på den offentlige norske debatten om feminisme og queerteori, og hvordan ting blir banalisert eller forenklet i norsk sammenheng: Camille Paglia gjestet nettopp Oslo, og det var en relativt stor dekning av hennes besøk. Paglia blir beskrevet som «stadig treffende». Dette kom overraskende på en del siden hun blant mange er ansett som en konservativ retoriker, som fyrer løs i hytt og gevær, deriblant mot tenkere som har hatt grunnleggende betydning for queerteorien, som Michel Foucault og Judith Butler. Kan du si noe om Paglia som veier opp mot dette overveldende positive bildet vi har fått servert gjennom norsk media?

MD: Jeg har også vært noe overrasket over interessen for Camille Paglia i Norge og hyllesten av henne i norske medier i de siste ukene. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvordan man kan respondere på henne. En ting er å diskutere forskningen, eller essayene, hennes – noe annet er hennes rolle som debattør og kritiker. Jeg husker fortsatt første gang jeg leste Paglias Sexual Personae. Hun har unektelig en energisk skrift, og boken er en provoserende tourde- force gjennom litteraturhistorien. Her viser hun tydelig sine polemiske evner – og manglende interesse for argumentasjoner og begrunnelser. Hvis man ikke kjøper hennes grunnleggende synspunkter, så faller man hurtig av. Og jeg har store vanskeligheter med å følge hennes mytiske og ganske så fortegnede forestillinger om kjønn og seksualitet. Det er fristende å tenke at det som gjør Paglia så populær i norsk offentlighet, er at synspunktene hennes på mange måter befester allerede veletablerte fordommer om kvinner og menns forskjellige «natur» – attpåtil under dekke av å fremsette disse fordommene som et «radikalt» alternativ til den såkalte «politiske korrekthet». Som i Hjernevask-debatten ser det nok en gang ut som om mediene er mer interessert i antagonistiske show enn reell debatt.

SS: Det antagonistiske showet i den norske offentligheten ser ikke ut til endres med det første. I tillegg har queerteorien blitt erklært død. Ser du likevel optimistisk på ulike tendenser i norsk akademia og kunst i forhold til en potensiell queer vridning?

MD: På tross av en langvarig politisk depresjon ser jeg mange ulike lyspunkter. For det første er det oppmuntrende og inspirerende å møtes med andre som også er frustrert over status quo – frustrasjon kan være en god grobunn for nye kollektiver. For det andre så gleder jeg meg over fremveksten av initiativer som FRANK, som i mine øyne eksemplifiserer hvordan kunstfeltet kan skape rom for det queerforskeren Jill Dolan kaller «utopiske performativer»: Ikke rigide plantegninger for fremtiden, men flyktige forstyrrelser i den bestående orden, som kan gi en fornemmelse av at alt kan være annerledes. Jeg henter mye motivasjon fra kunstens evne til å produsere slike korte utopiske øyeblikk her og nå – øyeblikk som holder begjæret og ønsket om alternativer ved like.