• Guri Dahl: Kronprinsfamilien på Skaugum, 2004

Alt for Norge

Av: Geir Tore Holm

Publisert:

Utgave: 7/2005

Del: 

Ei gruppe postkortaktige vestlandslandskap av dronning Sonja er ankerfeste når Preus museum presenterer denne doble jubileumsutstillinga. «Ikke nødvendigvis revolusjonerende kunst, men et bidrag», uttalte direktør Jonas Ekeberg til Dagbladet 6. mars. Dronning Sonja ble utsatt for ufine angrep fra fagfolk i fotomiljøet og måtte tas i forsvar etter utstillinga hun hadde i New York. Der tar det nasjonale fotomuseet sin oppgave på kornet, tenkte jeg. Med utstillinga «Kongen og katten» er museet ved smørø

Dronning Sonjas landskapsfoto er videreføringen av en tradisjon for kongelig fotografi helt fra kong Haralds tippoldemor, dronning Victoria. Ei dronning er i unik posisjon til å formidle kongehusets rolle; samlende, mektig og mytisk. Bildet av det ferske, norske kongehuset kan reflektere samfunnsutviklinga i landet fra restene av 1800-tallets armod gjennom krig, kamp og vekst til den dorske og oljeglinsende velferdsstaten av i dag. Kongehuset i bilder er bærende for konstruksjonen «Norge».
Vi har kongehuset i blodet. Kong Haakon, Freias kongelige puslespill, smelter på tunga. Kong Olav nekta å være konfekt, men spilte stor rolle som samlingspunkt i bygginga av det moderne Norge. Svidd fast i netthinna sitter bildet av det hvitsvøpte kongebarnet som på armen til faren sin blir hilst velkommen til sitt nye hjemland i 1905.
Norges konstitusjonelle monark, folkekongen Harald den 5. er ikke konge av Guds nåde, men det blå blodet hans gir han og familien en besynderlig kontakt med omverdenen. Dette rituelle er vesentlig for den trofaste, borgelige dyrkinga og den utbredte se-og-hør-kultusen her ute på folkedjupet. Alles øyne skinner blanke og røde i stjerneglansen fra fødsler, dåp, bryllup, kroning, signing, død og begravelser i kongehuset.
Kurator for «Kongen og katten», Preus museums konservator Hanne Holm-Johnsen, må ha hatt et uendelig materiale foran seg. Som signaturbilde for utstillinga har hun valgt fotografiet av en godmodig, smilende Kong Olav og ei velfødd, svart katte. Vi er utafor Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum på Bygdøy under et statsbesøk fra Portugal. Kongens følge betrakter det hele på avstand og for seg sjøl står Olav («mennesket og monarken») og prater med katta. Hva gjør dette bildet til et «nasjonalt ikon»? Bortsett fra den eventyrlike dialogen konge-katt er det stivt og bleikt. Bildet hyller den tilsynelatende ufarlige bestefarsfiguren og det tafatte som preger offisielle anledninger som denne. Valget av signaturbilde virker for forsiktig i forhold til et forespeila «kritisk blikk på fotografiet som kulturbærer».
«Kongen og katten» favner alt fra Anders Beer Wilses tidlige forsøk på å fange det «norske» kongehuset og kong Haralds klassekamerat, Arne Knudsens, slappe eksponeringer, til kongefamiliens egne bilder og album og en mengde offisielle studiofoto samt «historiske» pressebilder. Utstillinga og den tilhørende boka ville ha vunnet på en mer stringent formulert og kritisk omgang med stoffet. I stedet for å gripe denne gyldne anledninga blir det en spredt revy av kongestoff vi får se, som om respekten for stoffet lammer museets grep.
Dronning Sonjas fotografi er ikke revolusjonerende. Hvem hadde venta seg det? Hun bidrar på sitt verdige vis til monarkiets bildeproduksjon og har en naturlig plass i fotografiets utvida felt og i Preus museums innsats som brennpunkt for fotografi. Bildet av monarkiet holdes oppe, men vi kan undres på om det holder den dagen kong Haakon den 8. skal bli en realitet.