FRA STYRELEDEREN: Kulturutredning i spagaten

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Kulturutredningen 2014 er ambisiøs i sin deskriptive gjennomgang av norsk kulturpolitikks historie. På tross av at den i så henseende inneholder mye interessant lesning, er den lite visjonær og sprikende i sine konklusjoner. På den ene siden skal kulturpolitikken bli bredere gjennom mer til både frivillighet, folkelig kunst og lokale initiativ. Det vil si flere under kulturbudsjettenes vinger. Grunnmuren som skal styrkes er folkebibliotekene, kulturskolene og fritidsklubbene. Kunstnerpolitikken, som omfatter de individuelle støtteordningene til profesjonelle kunstnerne, skal derimot spisses.

Vi er enige i Kulturutredningens konklusjoner om at Kulturløftet mangler en tydelig filosofi som forklarer hvorfor kulturpolitikken er viktig, og at Kulturløftets ideologiske plattform kan følges gjennom pengestrømmen. Den bekrefter også inntrykket av at det er frivilligheten som har fått tilført flest midler. De andre vinnerne er scenekunst, musikk, museum og kulturvern. De med den svakeste økningen i bevilgningene er kunstnerformål, billedkunst, kunsthåndverk og offentlig rom.

Kulturutredningen har da også bekreftet, slik vi har påpekt, at billedkunstnerne ikke er ansatt i institusjonene, og at vi er mer avhengige av og mottar mer stipender og garantiinntekter enn andre kunstnergrupper. Den slår altså fast at den statlige kunstnerpolitikken er spesielt viktig for billedkunstfeltet.

Så langt er vi enige, og vi støtter gode forslag som lokale kulturløft og bedre innkjøpsordninger for billedkunst. Men så roter det seg til. Kunstnerpolitikken blir problematisk, og det innføres et nytt begrep – bærekraftig kunstnerpolitikk, som forklares i følgende utdrag:

«Veksten i kunstnerbefolkningen gjør at arbeidskraftoverskuddet på ulike kunstfelt øker, og det bidrar til å presse nivået på lønn og honorarer ned. Løsningen er ikke å begrense adgangen til kunstutdanning. Løsningen kan heller ikke være at det offentlige skal lønne alle som ønsker å leve som kunstnere. […] Etter utvalgets mening bør kunstnernes levekår møtes med en todelt strategi hvor man hever kvalitetskravene i de eksisterende stipend og støtteordningene for kunstnere, slik at det gis mer til færre, samtidig som man styrker virkemiddelbruken som bidrar til at flere kunstnere kan leve av egne kommersielle inntekter. […] Utvalget etterlyser et tydeligere grep fra regjeringens side for å håndtere den økte tilstrømningen til kunstneryrket og konsekvensene det har for kunstnernes levekår. Gjennom en skjerping av kvalitetskravene og ved å gi større midler til færre søkere, vil man bidra til å skape et tydeligere skille mellom dem som har kunst som et selvstendig levebrød, og dem som livnærer seg gjennom et annet yrke.»

Her må vi stille oss noen spørsmål: Er det riktig at et arbeidskraftoverskudd av kunstnere bidrar til at lønn og honorarer presses ned? Er det mulig å bedre levekårene til billedkunstnerne ved å legge til rette for at flere kunstnere skal kunne leve av egne kommersielle inntekter, og hva er egne kommersielle inntekter? Vil billedkunstnernes levekår bedres ved å gi større midler til færre søkere? Hvilket mål vil man oppnå, ved å skjerpe kvalitetskravene og foreta et tydeligere skille mellom de som har kunst som et selvstendig levebrød og de som livnærer seg gjennom et annet yrke?

Med forbehold om at de andre kunstnergruppene, som skuespillere, dansere og musikere, har andre utfordringer, kan foregående spørsmål svares med et klart nei for billedkunstnerne. For eksempel er argumentet om at det forventes at det offentlige skal lønne alle som ønsker å leve som kunstnere, stråmannsargumentasjon, og begrepet «bærekraftig» bør forklares nærmere. Bortsett fra uttrykket «bærekraftig», er resten av argumentene resirkulering av tidligere innspill, og kan etterspores i oppdragsforskningen utført av kultursosiologen Per Mangset og sosialøkonomene i Telemarkforskning i Bø. Vi har sett konklusjonene i både Løkenutvalgets rapport, kunstnernes levekårsundersøkelse og stortingsmeldingen for det visuelle feltet. Ved at Kulturutredningen oppsummerer og leser kunstnerpolitikken på denne måten, blir konsekvensen unektelig mer markedsstyrt kunstpolitikk. Dette fordi det handler om mer eller mindre ideologiske betraktninger, heller en drøfting av kunstnernes økonomiske virkelighet bygd på faktabasert kunnskap.

La oss slå fast en gang for alle: Billedkunstnere er ikke imot markedet eller at kunst skal selges og misliker heller ikke et stort publikum. Det finnes et marked, det kan bli større, og det er en fin utveksling mellom offentlige og private virksomheter i dette markedet. Det er bare det at dette er idealer som man kan strekke seg mot, men som i den virkelige verden vanskelig kan gi full uttelling for alle kunstnerne, alltid. Muligens er det umulig. Selv om det skulle finnes et økende eller stort kunstmarked, har markedet aldri kommet billedkunstnerne utvetydig til gode. Dette fordi det ikke er et én-til-én-forhold mellom den samtidskunsten som lages og kunstmarkedet. Det er også en manglende vilje til å betale for nyskapende og kvalitativt god kunst. Grunnlaget for dagens norske kunstmarked ble jo lagt allerede for en mannsalder siden. Det vil si at det som markedet i dag betegner som samtidskunst, ble laget for bortimot femti år siden. Kunstmarkedet er derfor avhengig av en god balanse mellom offentlige og private initiativ, god offentlig kunstpolitikk, gode innkjøpsordninger og høy kvalitet på de instansene som vurderer kunst.

Det er antatt at Norge i dag har 19 000 profesjonelle kunstnere i alle kunstnergrupper, og at antallet har økt med 31 prosent fra 1994 til 2006. Det utgjør 0,38 prosent av Norges befolkning, og er vel relativt sett ikke for mange. Tilsvarende utregninger for billedkunstnere viser en økning på 16,5 prosent i løpet av de samme 12 år. At en promille av denne halve prosenten av og til er over gjennomsnittet synlige i media burde ikke skremme noen. Som også kulturutredningen påpeker: Kulturuttrykk er forbundet med vilkårene for demokrati og ytringsfrihet i det norske samfunnet. Det er ingen tvil om at Norge med dette er i ferd med å bli en kulturnasjon. Ønsket om dette har bred politisk enighet. Før drastiske tiltak for å redusere kunstnerbefolkningen iverksettes, anbefales det derfor å sitte litt stille i båten og se hva som skjer blant kunstnerbefolkningen i resten av Europa.

Med mindre man i hovedsak driver med markedsføring, er spandabel med sjampanjen eller kjøper en annonse på forsiden i Aftenposten, er det sjelden at billedkunstnere selger arbeider for 500 000 kroner i Norge i dag. Og hvis du oppnår et slikt salg, skal materialutgifter dekkes, og galleriet skal ha sine prosenter. Hvis det tok to år å utvikle prosjektet, blir i beste fall den reelle inntekten lik gjennomsnittet for de fleste billedkunstnerne – en inntekt på 84 000 kroner netto. Andre inntekter må uansett komme fra et annet sted.

Når det er sagt, har en håndfull samtidskunstnere blitt omsatt med høye priser på den internasjonale kunstscenen. Men prisene har fluktuert med svingningene på børsen og vært tett forbundet med finansnæringenes vekst og fall. I et lite blaff ble samtidskunsten en del av spekulasjonsøkonomien, men eksemplet bør ikke tas til inntekt for en fremtidig kulturpolitikk.

Imidlertid er det jo slik at når du som billedkunstner ikke har lønnsinntekt, bare utgifter til kunstproduksjon, er ikke begrepet levekår kompatibelt med virkeligheten. Økt aktivitet minsker inntekter og øker utgifter. Det er derfor ikke gitt at levekårene til billedkunstnerne forbedres gjennom å tilrettelegge for andre inntektsmuligheter. Det er heller ikke uten grunn at det er stor rift om de få stipendene som eksisterer. Dette fordi midlene til billedkunstnerne allerede er svært spisset. Disse midlene er svært viktige i billedkunstfeltet men utgjør svært lite i den store sammenhengen. De totale bevilgningene til billedkunstfeltet fra staten utgjør til sammen 823 millioner kroner. Individuelle støtteordninger til billedkunstfeltet utgjør kun 82 millioner av dette. Dette er mellom 7 og 8 prosent av de totale midlene. Midler som for andre kunstnergrupper blir tilført fra staten til institusjonene, og tas ut som lønns- og produksjonskostnader gjennom både midlertidige og langsiktige ansettelser. Midler som for andre kunstnergrupper fører til langt høyere kunstneriske inntekter, men griper svært mye dypere ned i kulturbudsjettene.

At det da er kunstnerpolitikken som skal spisses, blir derfor vanskelig å svelge. Her skal man ytterligere skjerpe vilkårene til en gruppe som allerede er i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Midler som for billedkunstfeltet utgjør det «råmaterialet» som leveres til offentlige institusjoner og private gallerier, og som kunstmarkedet senere skummer fløten av. Bærekraftighet blir i denne sammenhengen kun nytale uten substans.