Linsens glassklokke

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Kjetil Berge

NearFar

Teknisk Industri, 2013

Hva handler denne boken om? Tittelens doble betydning er en fabulering: En sammensmelting av fotografiets evne til å gi visuell nærhet til det temporalt fjerne og Berges mulige nærhet til sin aldrende og nå avdøde far. Historien ser ut til å forløpe over flere år, i flere akter eller faser, med kapittelinndeling og små tekster, og den kan tenkes som erindringer i øyeblikk eller som raskt oppsummerte drømmesekvenser.

Først befinner vi oss trolig i Berges hjemstavn på Vestlandet, der han selv kan stå oppstilt sammen med faren, en tilsynelatende stumt kaffedrikkende og avislesende gammel mann, et taust totem, mest av alt en uutgrunnelig, rituell figur. Faren snakker ikke, eller han utrykker seg i et lukket og dunkelt belyst rom det blir opp til sønnen, og oss, å føle seg frem i. Slik forløper boken som anonymiserte fragmenter av tidsløp og faser det tar tid å binde sammen for leseren. Kanskje vi er i en slags rekonvaleserende tilstand, som om blikket tilhørte en langtidspasient tvunget til å granske de nære objektene i sykeværelset: et skrivebord befolket av uendelig kjedsommelig nips, pilleglass og lesebriller, en bokhylle fylt opp med permer og bøker med titler som Arv og Skatt, et gjenbrukt plastbeger til karamellpudding fylt med tegnestifter, viskelær og binders. Vi kan hensettes i en Kafka-aktig klaustrofobi, der blikket nesten er patologisk bestemt og er så innesluttet og låst i den totale banalitet at det for å overleve må oppdage omgivelsene som poesi, en slags illusjonens befrielse. Det er som om vi er på den andre siden av de friskes verden av posering, «smil til kamera», forstillelse og kontroll. Tafatte bolverk mot virkelig avgjørende krefter i livets gåtefulle linje.

Berge synes selv å befinne seg i linsens glassklokke som en utenomjordisk ensom og melankolsk observatør av fragmenter fra dette stedet. Men man kan også spore en viss klassisk, estetisk klangbunn. Slik sett er det sikkert ingen tilfeldighet at bildene er tatt med et arvet, solid Zeiss-kamera fra 1949; det markerer arven fra den analoge tradisjonen per se. Dette er fotografiet tenkt som skrift med lys. Men i Berges «språk» får objektene aldri klart omriss eller destinasjon, lyset legger seg på objekter som aldri helt blir definert eller skrevet ut for oss.

Det er en fin bok. Men forventingene til de mange tekstene som følger bokens kapitler – Far, Break, Him, Rest, Fest, For, Near – blir ikke helt innfridd. Jeg skulle gjerne sett at tekstene fungerte bedre som forskalinger av min forståelse eller innlevelse i møte med bildene; ja, kanskje helst som innlevelse, og da i mer gjennomgående poetisk dialog med fotografiet. Bidragene av stjernene Tacita Dean, Angela de la Cruz og Lynne Segal er etter min mening litt tørre og knotete. Segal blir nesten malapropos i sin lille standardiserte, one size fits all queer theory-inspirerte tekst, uten noen særlige relevante nedslag i bildene for øvrig. Da har Øyvind Stokke og Kristian Skylstad kommet lenger på vei mot noe jeg kunne tenkt meg som formdialog mellom tekst og bilde i boken, som sfæriske, assosierende reiser rundt i kapitteltemaene – nærlesninger som tangerer og utvider fotografienes rom.