Brudd og monotoni

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

Espen Dietrichson

«Monotone forventninger»

Kunstbanken

Espen Dietrichsons arbeider har et tydelig og gjenkjennelig estetisk språk preget av en raffinert bruk av valører og teknisk perfeksjon. De vitner om en interesse for begrepsmessig og skulpturell dekonstruksjon, men Dietrichsons møysommelige håndverk er enda mer fremtredende.

Arbeidene på Kunstbanken er produsert i perioden 2012-13 og omfatter om lag 30 silketrykk, akvareller og skulpturer. De presenteres som en direkte fortsettelse av tidligere prosjekter, og slektskapet er påfallende. Dietrichson har ofte tatt for seg velkjente gjenstander, som han har delt opp og satt sammen på nytt, amputert eller «klonet» slik at de gjenoppstår som noe annet – hybrider som bryter med vante forestillinger og skaper en tilstand av ambivalens.

Dette er spesielt tydelig i installasjonsarbeidet Arkitektur for Fugler – to hylleliknende konstruksjoner av eik og sort glass. En samling utstoppede svarttroster synes å ha slått seg ned i installasjonen. Hodene deres er erstattet av former som likner den krystallinske geometrien man finner i naturen, eller en slags polyeder. Fuglene er transformert til legemliggjøringer av et hverken/eller: noe hinsides både dyr og ting.

Det konseptuelle og det visuelle forenes likevel best i de tilhørende seriene «Variasjoner over en mørk by» og «Andre konstruksjon». Disse består av store silketrykk (ca. 150 x 100 cm) med utgangspunkt i fotografier Dietrichson selv skal ha tatt av funksjonalistiske blokker og større moderne bygningskomplekser. Fotografiene har gått igjennom omfattende bildebehandling slik at øvre del av byggene liksom er kappet av, og vegger og tak svever i luften. Som for å understreke husets funksjon som et «skall» er det ingenting på innsiden. Bylandskap er et tema som går igjen i flere av Dietrichsons arbeider, der urbane strukturer kan leses som en slags arketype på menneskets måte å organisere seg selv på.

Dette innslaget av surrealisme iblandet et uttrykk som minner om det dokumentariske, er åpenbart ikke tilfeldige grep. Dietrichson jobber i stor grad med å arrangere dikotomier (som eksempelvis fantasi/historie; naturlig/ menneskeskapt; levende/dødt) både gjennom det formale og i leken med tinglige konstruksjoner. Også titlene står ofte i et «misvisende» forhold til det vi ser, som i de kaleidoskopiske akvarellene «Tåken» og «Skogen». Å sammenstille kontrastfylte komponenter er en velbrukt estetisk strategi og har berøringspunkter med tanken om at språket er bygget opp av motsetningspar.

Utstillingen fremstår som raffinert og stringent, med tidvis fantastisk håndverk. Den oppleves likevel i overkant polert og repetitiv. Svart og hvitt blir fort grått. Og som helhet svekkes utstillingen nok av at dette er en svært kompakt sammensetning av verk. Dietrichson kontrollerte sjonglering av begreper og kunstgrep, lykkes imidlertid tidvis godt med å vekke publikum fra sin vanetenkning.