Å se og bli sett

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Del: 

«Se(e) me(g)» Fotogalleriet

Det var nok en jovial og inkluderende stemning da ordfører Fabian Stang dro i gang utstillingen «Se(e) me(g)». Den litt kronglete tittelen, som lener seg på engelsk for å få et anstrøk av catchiness, navngir det som først og fremst er et formidlingsprosjekt for ungdom – det er en oppfordring om å bli sett. I regi av Den kulturelle skolesekken har elever fra videregående skoler siden 2005 dokumentert sin hverdag ved å bruke mobilkamera. Kunstneren Eivind Lentz har veiledet dem i å ta bilder og gjøre utvalg. For de aller fleste av disse ungdommene er det ikke en mangel på avbildning og dokumentasjon som er problemet. Den stramme regien på Lentz’ utvalg av bilder og den stramme utstillingsformen har resultert i et striglet billedspråk på bekostning av det uensartede. I virkeligheten regjerer mer av et bildenes hierarki. Men her likestilles alle bildene, som vises i lange bildestriper som nærmest tapetserer veggene.

Parallelt pågår et lignende fotoprosjekt i anledning av at Den kulturelle skolesekken i Oslo fyller 10 år – «Oslokids» i samarbeid med Galleri Maria Veie. Her står en bevisstgjøring av ungdommens bruk av bilder innen en dominant visuell kultur på agendaen, med fokus på fortolkning og hva som gjør et foto til kunst. Denne pedagogiske investeringen i fotografiet som teknologi, enten det dreier seg om kjappe knips med mobil eller håndtering av et profesjonelt speilreflekskamera, er ukontroversiell. Interessen for ungdommens omgang med bilder har også en etisk og juridisk side, motivert av en voksen frykt for misbruk av bilder på sosiale medier.

På «Se(e) me(g)» har ungdommene knipset fra fire tematiske hovedområder: et selvportrett, et bilde av maten de spiser, hovedinteressen deres og hjemmet. Disse kategoriene, som er skolemessige og trivielle, er riktignok tolket nokså vidt: Mac-maskiner, facebooksider og kamerautstyr er gjengangere, noe som understreker de digitale bildekanalene som allestedsnærværende. Bildene gir et effektivt miniportrett av disse ungdommene, deres humor, ironi og særegenheter – selv om det overordnede rutenettet øver en sterk kontroll. Det sjongleres selvsikkert med populærkulturelle koder, naturen er også kledelig til stede. Rosa pikerom veksler med litt mer rufsete interiører, her er det tydelige forskjeller på sosiale lag. I så måte utgjør bildene et mangslungent tidsdokument, som samtidig er privat og offentlig tilgjengelig. Shopping og konsum, vist gjennom sminkesamlinger, handleposer og treningsutstyr, sier likevel noe om en generell velstand, og kabalen går opp: Her virker forholdene trygge.

På Fotogalleriet, som med dette viser et prosjekt i periferien av det tradisjonelle kunstbegrepet, men samtidig trygt innenfor en pedagogisk standardisert tenkning, blir ungdommen selvreflekterende, om enn kun på overflaten. Billedmaterialet viser et tverrsnitt, som imidlertid har mistet dybde og bredde av forsøket på å skape et demokratisk flatt rom for ungdommenes selvpresentasjon. Vi blir dermed – som passive betraktere av bilder – stående utenfor det som virkelig foregår i disse ungdommenes liv.