Floristisk kryptografi

Av: Ann Lisbeth Hemmingsen

Publisert:

Utgave: 3/2013

Del: 

«Tussie-mussie»
1857

En tussie-mussie var opprinnelig en viktoriansk blomsterbukett, brukt som en daglig accessoire. I en tid der følelser for den utkårede ikke kunne uttrykkes direkte, ble de små blomsterbukettene et slags stille, ladet språk elskende imellom. Dette blomsterspråket har for det meste gått i glemmeboken – parallelt med at blomstene har mistet sin posisjon som sentralt motiv i billedkunsten.

«Tussie-mussie» er tittelen på den siste gruppeutstillingen på 1857, der verkene på hvert sitt vis tar utgangspunkt i blomster – det er i alle fall den umiddelbare fellesnevneren. Her fremstår det vanvittige blomstrete gulvbelegget i galleriet som et perfekt bakteppe.

I alt vises det åtte verk laget i ulike tidsrom og i forskjellige medier. Et av arbeidene som møter oss i det ytre rommet i galleriet, er en hvitmalt dobbeltdør av Theodor Kittelsen (for øvrig født i 1857), som er hentet fra kunstnerens hjem i Hvitsten. Dørens seks paneler er dekorert med vannliljer på mørkt, stillestående vann. Motivet refererer til historien om Nøkken, et kjent motiv fra Kittelsens kunstnerskap. I tråd med Kittelsens hang til å gi alskens småkryp en aura av trolsk hygge, fremstår dørens hvitmalte rammeverk som tittehull inn i en mystisk, mørkere verden bakenfor.

Spredt rundt om i utstillingen finner vi fire avkuttede bordhjørner av den litauiske kunstneren Liudvikas Buklys, med tittelen Study for flowerpot. Disse har fått funksjon som pidestaller for flere av utstillingens kunstverk, blant annet kanadiske Allison Katz’ Cellophane Bouquet, et stilleben av en blomsterbukett pakket inn i cellofan. Et annet arbeid av samme kunstner er det tempellignende byggverket Tussie-mussie, som er plassert i den store hallen, med en gavl og søyler av malt treverk og med hele fasaden dekket av små strektegninger av neser. At nesen huser luktesansen – en viktig reseptor for blomsterduft - blir en opplagt link her.

Katz’ tempel danner også rammen for lydinstallasjonen av den amerikanske lydkunstneren Ruth White. Flowers of Evil, fra 1969, er basert på Charles Baudelaires diktsamling Les Fleurs du Mal utgitt i 1857 (igjen en forbindelse mellom årstall og navnet på visningsstedet). Fordreid gjennom en Moog-syntheziser klinger Baudelaires tekster forvrengt og nifst i den store, kalde hallen.

Baudelaires dikt er ikke den eneste litterære referansen i «Tussie-mussie«. I en av bokhyllene finner vi en roman henslengt: Stakkars Napoleon (1934), skrevet av forretningsmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen. Handlingen dreier seg kort fortalt om en blomsterhandler som i bunn og grunn hater blomster, men som likevel jobber intenst med å finne opp en innretning som gjør at blomstene ikke dør – et fåfengt prosjekt.

Blomstene i «Tussie-mussie» har derimot fått et evig liv. Verkene er ladet med ulik symbolikk og referanser og peker via kunst- og litteraturhistorien på temaer som forgjengelighet, skjønnhet og estetisme – begrep vi ikke vanligvis fremhever i forbindelse med samtidskunst. Den opprinnelige tussiemussiens blomsterspråk er blitt omkodet til et snedig og lekent spill med den moderne kunstens røtter.