Doktor Kunst

Av: Mari Opsahl

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Program for kunstnerisk utviklingsarbeid fyller ti år og feiret nylig seg selv med en markering på Dramatikkens hus. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen benyttet anledningen til å kalle programmet «en suksess som har vakt internasjonal oppmerksomhet». Men hva er dette programmet egentlig?

I utgangspunktet er det ikke helt lett å finne et entydig svar. Programmet er ikke en ph.d-grad, men det er sidestilt med en. Man bedriver ikke forskning, men kunstnerisk utviklingsarbeid. Stipendiatene skal både produsere kunst og kritisk refleksjon om eget kunstnerskap. Programmet er ikke fagspesifikt, men samler dans, design, film, musikk, teater og visuell kunst under én paraply.

Et annet spørsmål er hvilken retning programmet vil ta i tiden fremover. Det neste steget kan bli å få formell status som doktorgrad – dersom utdanningsmyndighetene tillater det. Billedkunst har sett nærmere på bakgrunnen for programmets utforming og hvilke utfordringer det står overfor i dag.

Bakteppet

Historien til denne nyskapningen går tilbake til siste halvdel av 90-tallet, da kunstutdanningene måtte begynne å forholde seg til samordningen av høyere utdanning i Europa. Den såkalte Bologna-prosessen hadde som hovedformål at alle land i Europa skulle ha et enhetlig gradssystem. Den startet i 1999, da utdanningsministere fra 29 land og universitetsledere fra hele Europa møttes for å drøfte den videre utviklingen av høyere utdanning, med mål om å øke mobiliteten for studenter og ansatte. Et enhetlig gradssystem, med bachelor, master og ph.d-grader, skulle gjøre det lettere for studenter å bevege seg over landegrensene.

Kunstutdanningene i Europa, som var organisert på ulike måter, måtte finne sin plass i dette systemet. I Norge var kunstutdanningen på dette tidspunktet fragmentert. Man hadde hovedsakelig fireårige løp ved de daværende kunsthøyskolene og akademiene, og noen steder såkalte «mesterutdanninger», som var et påbygningsår ved akademiene. Det var ingenting som minnet om en doktorgrad, og forskning var et begrep som sto langt fra kunstnerisk praksis. Med tanken om enhetlige gradssystemer kom også tanken om et ph.d-nivå innenfor kunst.

Det ble nedsatt to utvalg som skulle komme med anbefalinger til ny struktur på de høyere kunstutdanningene i Norge: Heltne- og Boysen-utvalget. Førstnevnte tok for seg det visuelle kunstfeltet, det andre musikkfeltet. De avga sine innstillinger i 1999 hvor de blant annet foreslo å opprette et doktorgradsprogram innen utøvende kunst og design – på kunstfagenes egne premisser. Året før hadde Universitetsog høyskolerådet satt sammen en arbeidsgruppe for å vurdere en egen doktorgrad for kandidater med kunstneriske profesjonsutdanninger. Innstillingen fikk det klingende navnet «Doktor kunst» – og ble kritisert fra flere hold fordi den vektla det akademiske arbeidet for sterkt. Dette tok Heltne-utvalget til etterretning og anbefalte derfor nettopp et program som tok utgangspunkt i forskning gjennom kunstutøvelse – eller kunstnerisk utviklingsarbeid, som ble det anvendte begrepet.

Det daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet satte ned en arbeidsgruppe som skulle utforme et forslag til et nasjonalt program. Arbeidsgruppen, som besto av representanter fra de to kunsthøyskolene i Bergen og Oslo samt Norges Musikkhøgskole, leverte sitt forslag i 2000. Den foreslo et kunstnerisk kompetanseutviklingsprogram etter mønster fra de allerede etablerte doktorgradsprogrammene innen akademia, men som tok utgangspunkt i kunstfagenes særegne måte å forske på.

På linje med forskning

Det nye ved forslaget var at programmet klart skulle være basert på kunstnerisk praksis. Det kunstfaglige alternativet skulle være på linje med de vitenskapelige doktorgradsprogrammene, men det skulle ikke gi en formell doktorgradstittel – til det var hindringene for store. I innstillingen het det: «Arbeidsgruppen ser betydelige problemer knyttet til å få etablert et kunstnerisk kompetanseutviklingsprogram innenfor en doktorgradsramme, og foreslår det derfor, i alle fall foreløpig, etablert som et frittstående program uten tilknytning til en grad».

Nina Malterud er tidligere prorektor ved Kunsthøgskolen i Bergen og ledet arbeidsgruppa som leverte innstillingen. Hun forklarer at grunnen til at det ikke ble satset på å få en formell gradsuttelling fra starten av, var at motstanden blant «eierne» av doktorgradsbegrepet var antatt å være så sterk at det kunne ta årevis å få gjennom en doktorgrad basert på kunstneriske metoder. – Da ville vi blitt stående og hakke. Så det var ikke det at vi ikke ønsket oss en doktorgrad, tvert imot, men vi regnet med at det ville ta for lang tid, og vi ønsket å komme i gang straks og få erfaringer. Vi baserte oss på lovens formuleringer om kunstnerisk utviklingsarbeid på linje med forskning, sier Malterud.

Arbeidsgruppen tok utgangspunkt i et genereltdoktorgradsreglement og bygget opp et parallelt rammeverk. – Vi byttet ut «vitenskapelig» med «kunstnerisk» der vi syntes vi måtte, og gjorde andre nødvendige justeringer i forhold til kunstnerisk arbeid. Malterud forteller at departementet i stor grad fulgte innstillingen fra arbeidsutvalget når det gjaldt utformingen av programmet. – Departementet rensket litt opp i organiseringen, men utover det hadde de ingen innsigelser av prinsipiell art – jeg vil si at vi sto overraskende fritt, sier hun. Programmet har vært gjennom en revisjon i 2008. Men ifølge Malterud er hovedtrekkene fra den opprinnelige innstillingen beholdt. – Vi var veldig enige om at programmet skulle innebære en teoretisk oppgradering, men med kunstnerisk arbeid som kjerne. Det skulle ikke være som doktorgradsprogrammet på Arkitektur- og designhøyskolen, hvor man starter med et halvt år med vitenskapsteori.

Programmet i praksis

Programmet ledes av et faglig programstyre, som nedsettes av departementet. Programstyret representerer de ulike institusjonene og kunstartene. Institusjonene har en sentral rolle: Stipendiatene er fulltidsansatt hos dem, og det er den enkelte institusjonen som har ansvaret for tilretteleggelse av fagmiljø og veiledere.

Stipendiatperioden er normert til tre år, og i løpet av denne tiden skal stipendiatene gjennom en obligatorisk del som er felles for alle. Ved opptak til programmet skal de levere en prosjektbeskrivelse som skisserer intensjonene med prosjektet. Veilederne skal følge opp prosjektbeskrivelsen og levere statusrapporter til institusjonen og programstyret. Det arrangeres to fellessamlinger i året, der stipendiater, veiledere, og representanter fra institusjonene og programstyret deltar. Stipendiatene skal ved periodens slutt både presentere et kunstnerisk prosjekt – for de fleste billedkunstnerne tar dette form av en utstilling – og en såkalt kritisk refleksjon. Refleksjonen må ikke nødvendigvis være en tekst, men de aller fleste bruker en skriftlig form.

Uenighet om rammer

Stipendiatene som Billedkunst har snakket med, er unisont enige om at programmet tilbyr dem en unik mulighet til å fordype seg i eget arbeid, med full lønn i tre år.

Samtidig er det elementer ved programmets rammer som oppleves som problematiske eller uklare. Et av disse elementene er kravet om prosjektbeskrivelse, som kunstner og stipendiat Ane Hjort Guttu skriver om i dette nummeret av Billedkunst. Guttu hevder at programmets innretning mot «prosjekter» står i motsetning til den friheten som kunstneren skal og må representere. Et annet ankepunkt går på uklare formuleringer i programmets retningslinjer og at programmet ikke i stor nok grad har klart å definere et tydelig rom for seg selv.

Her er det imidlertid delte meninger blant stipendiatene. Marianne Heier disputerte nylig med prosjektet «Ex-Centric» som stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun mener at stipendprogrammet utgjør et rom man selv må forme: – Jeg synes det i praksis har vært veldig fritt. Jeg vet at det er mange som har problemer med at dette programmet er litt «ullent». Det er vel generelt en del utydelighet i begrepet «kunstnerisk forskning», det er åpent for forskjellige tolkninger. Og det passer kanskje ikke like godt for alle, i det minste ikke for alle stadier i et kunstnerskap. Noen etterlyser klarere rammer eller større tydelighet, men for meg har det fungert fint, sier hun.

Målbarhet og konkurranse

Heier mener likevel at det er viktig å ha et kritisk blikk på motivet bak opprettelsen av programmet: – Krysningen mellom kunst og forskning er ikke født ut av et kunstnerisk behov, den er politisk villet og politisk styrt. Det handler om hvordan midler enklest kan investeres og fordeles i vårt samfunn, og om et behov for å verifisere hva man får ut av de pengene. I et forskningsprosjekt kan man vise til målbare og etterprøvbare resultater for pengene man investerer. Denne logikken er jo åpenbart ikke spesielt kunstvennlig i sitt vesen, men snarere et eksempel på hvordan økonomi, politikk og kunst ikke helt passer sammen. Og den viser vel også med ganske stor tydelighet hvor makten ligger i forholdet mellom disse tre.

Programmet bygger på en forutsetning om konkurranse mellom prosjekter som skal velges ut og utløse midler. Leder for programstyret, Aslaug Nyrnes, sier at prosjektbeskrivelsen og kravet om språklig presisjon spiller en rolle i så måte: – Vi deler ut millioner, og vi må ha noe som gjør at vi kan velge ut de beste prosjektene. Og når kunstfeltet vil bli vurdert på samme måte som andre ph.dgrader, må man levere noe som kan etterprøves. Jeg tror også dette får folk til å spisse prosjektene sine, sier hun. Nyrnes er imidlertid åpen om at det er behov for å forbedre og presisere de eksisterende rammene: – Vi arbeider med en gjennomgang av rammene og skal revidere reglementet i min styreperiode. Eventuelle endringer vil ikke skje på basis av enkeltstipendiaters meninger, men på en grundig analyse og gjennomgang av det materialet vi har, sier hun.

Tverrfaglighet versus spesialisering

Et kjennetegn ved det norske programmet er at det bygger på en overordnet tanke om tverrfaglighet – ikke i den forstand at de enkelte stipendiatene forutsettes å arbeide tverrfaglig, men at det skapes møtepunkter for de ulike kunstartene, og at stipendiatene kan få perspektiver fra andre fagområder i tillegg til sitt eget. Programmets tverrfaglighet er imidlertid ikke utelukkende faglig begrunnet – det handler også om å få en viss kritisk masse. I utformingen av programmet ble det gått ut fra at fagmiljøene på institusjonene hver for seg ikke var store nok til å skape egne ph.d-grader. Den tverrfaglige oppbygningen har også møtt kritikk.

– Den bærende ideen om å lage et program for hele kunstfeltet byr på problemer, sier Ellen Røed, som er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Bergen, Avdeling for kunst. De ulike kunstfeltene har svært forskjellige metoder, ulike teoretiske plattformer og forskjellig forståelse av prosess. Billedkunstnere og utøvende musikere har masse å tilføre hverandre, men man bør være ydmyke overfor at de ulike stipendiatenes arbeider er spesifikke på forskjellige måter. Andreas Siqueland, som er i siste fase med sitt stipendiatprosjekt «A place for painting» ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Kunstakademiet, synes at tverrfagligheten er et tveegget sverd: – Det er en utfordring på stipendiatsamlinger at man snakker til et publikum som ikke nødvendigvis kjenner ditt fagfelt. Man kan spørre seg om det ikke ville vært bedre å ha hatt mindre samlinger for de respektive fagområdene. På den annen side blir man introdusert til presentasjoner av problemstillinger og teknikker som kan være inspirerende for ens egen praksis. Jeg har selv lært en hel del av å måtte presentere mitt prosjekt til folk som ikke kan noe særlig om billedkunst, og det har gitt meg nye perspektiver i forhold til min egen praksis. For meg er hovedsaken at ønsket om tverrfaglighet først og fremst må komme fra kunstneren selv, ikke tvunget fram gjennom byråkratiske målformuleringer.

Institusjonenes ansvar

Siden programmet er tverrfaglig, blir det desto viktigere at institusjonene klarer å sikre et fagmiljø for fordypning og spissing. Stipendiatene har ulike opplevelser av hvordan institusjonene de er tilknyttet, ivaretar dette ansvaret. Det er også forskjell på institusjonene. Mens Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen har hatt 11 stipendiater hver, har Kunstakademiet i Trondheim ved NTNU bare hatt to. Dette gjenspeiler seg i hvordan stipendiatene vurderer fagmiljøene ved deres egne institusjoner.

– Det har vært en vanvittig lærerik prosess, og jeg har fått masse ut av det, men jeg kan ikke legge skjul på at forskningsmiljøet på KHiO er nærmest ikkeeksisterende, sier Siri Hermansen som er stipendiat på Kunstfag. Hun mener at KHiO kunne ha fått langt større utbytte av stipendiatene ved å tilrettelegge for mer samhandling og ha en egen ansatt som koordinerte forskning og stipendiatprogrammet.

Rektor ved KHiO, Cecilie Broch Knudsen, kommer til en viss grad stipendiatene i møte om at fagmiljøet ikke har vært tilrettelagt godt nok. Samtidig vektlegger hun at dette er en toveis-prosess, og at det også kreves vilje fra stipendiatene: – Jeg erkjenner helt klart at det i perioder ikke har vært et godt nok fagmiljø for stipendiatene. Vi har forsøkt å gjøre fremstøt, men det har ikke lyktes av to årsaker: Det ene er at Kunsthøgskolen har en svært bred portefølje der stipendiatene representerer så ulike fagfelt at de ikke alltid er like interessert i en felles diskurs. Den andre årsaken er at stipendiatene synes de har hatt mange fellessamlinger gjennom programmet, og at de har kviet seg for å forplikte seg til flere.

Vanessa Ohlraun er dekan ved Kunstakademiet og forteller at avdelingene samarbeider om å få til et best mulig opplegg for stipendiatene. Ved akademiet skal det også tilsettes en professor II for FoU. – Målet med denne stillingen vil være å jobbe spesielt med stipendiatene og programmet, sier hun. Vi ser for oss at vi skal utvikle forelesningsrekker eller konferanser og etablere en plattform som gjør at stipendiatene kan utveksle erfaringer med andre stipendiater innenfor billedkunst, muligens også i samarbeid med Kunstfag.

Jørn Mortensen, som er dekan på Kunstfag ved KHiO, mener at det er nødvendig med en ny struktur rundt forskningsmiljøet på institusjonen: – KHiO har ennå ikke fått en optimal struktur for stipendiatene på plass, sier han. Vi har noen veldig gode forskningskrefter på Kunstfag, så jeg tror først og fremst vi trenger noen som kan organisere og strukturere forskningen, ikke bare for stipendiatene, men også den forskningen de ansatte driver med.

Bergen-modellen

Ved Kunsthøgskolen i Bergen er stipendiatene integrert i såkalte kunstneriske utviklingsgrupper ved avdeling for kunst. Dekan ved Avdeling for kunst, Jeremy Welsh, forteller at stipendiatene er viktige bidragsytere til avdelingen. – I tillegg til å delta i kunstneriske utviklingsgrupper (KU-grupper) har vi skapt en felles plattform for stipendiater og masterstudenter, såkalte Graduate Symposiums. Vi har også lagt vekt på at stipendiatene har fått egne atelierer hos oss.

KHiB-stipendiat Ellen Røed forteller at både eget atelier og KU-gruppene har vært avgjørende for hennes arbeid som stipendiat: – Jeg begynte med et kontor og endte med det beste atelieret jeg noensinne har hatt. Atelieret ble en slags lavterskel-lab for studentene fordi det er lett å banke på og ta en prat. De månedlige seminarene for stipendiater, fagstab og masterstudenter var lenge den viktigste faglige kontakten jeg hadde med resten av institusjonen. Med KU-gruppene endret dette seg. Da ble avdelingene oppløst, fagstaben ble delt inn i diskusjonsgrupper ut fra kunstnerisk utviklingsarbeid, og det oppsto et rom der jeg kunne diskutere prosjektet med kolleger i en mindre gruppe.

Ved Kunstakademiet i Trondheim (KIT) er Geir Harald Samuelsen for øyeblikket den eneste stipendiaten. Samuelsen mener at KU-gruppene i Bergen kunne utvides til å bli nasjonale grupper: – KU-gruppene virker som en god idé og kunne med hell utvides til å gjelde alle stipendiater fra billedkunstfeltet i Norge. Slike grupper bør ikke være større enn at alle kan følge hverandres arbeid tett fra begynnelse til slutt i stipendiatperioden. Miljøene er så små at vi burde hatt et felles nasjonalt forum for oss som jobber med billedkunst, sånn at man kunne diskutere utviklingen av prosjektene over tid.

Veien mot doktorgrad

Programmet har som målsetting å bli akkreditert som ph.d innen tre år. En åpenbar grunn til en slik ambisjon er at dette vil gi stipendiatene en formell uttelling som kan brukes ved ansettelse ved utenlandske universiteter og høyskoler. Representanter for programstyret og administrasjonen erkjenner at dette kan ta tid. Det finnes ingen presedens for tilsvarende programmer i Norge, så regelverket må tilpasses.

Bente Lie, avdelingsdirektør i Universitets- og høyskoleavdelingen i Kunnskapsdepartementet, forteller at departementet er positive til at stipendprogrammet kan få status som ph.d, forutsatt at NOKUT mottar en søknad om dette og anbefaler godkjenning som ph.d. – Vår grunnlinje er at man skal kunne ta ph.d innenfor alle fagområder, og stipendprogrammet slik det er i dag, har absolutt muligheter til å bli vurdert som en ph.d, sier Lie.

Det er altså en mulighet for at framtidens stipendiater formelt kan kalle seg doktor i kunst. Spørsmålet er hvordan programmet forholder seg til den løpende diskusjonen om kunstnerisk forskning på veien mot ph.d-status. Programstyret ønsker å fastholde to sentrale elementer: Den tverrfaglige dimensjonen skal beholdes, og forskningen skal skje gjennom det kunstneriske arbeidet. Særlig det sistnevnte prinsippet vil nødvendigvis måtte brynes mot eksisterende krav til dokumentasjon som gjelder for godkjenning av ph.d-grader. Dette innebærer et fortsatt nybrottsarbeid, både for programmet selv og for utdanningsmyndighetene som skal gi plass til den kunstneriske forskningens kvalitative forskjellighet fra andre akademiske disipliner.