En tid for alt

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

«Arbeidstid» Henie Onstad Kunstsenter

Implikasjonene av alltid å være på jobb, og aldri kunne stemple ut, er en tematisk fellesnevner for «Arbeidstid». Utstillingen er godt timet, og kurator Milena Høgsberg synes å ha et forstandig og sikkert grep om en sammensatt diagnostisering av arbeidsfeltets økonomiske og ideologiske tilstand. En av utstillingens forser er at den åpner opp for nyanserte spørsmål, uten å snakke med store bokstaver og agitere bombastisk.

Alltid på jobb

Arbeid har lang fartstid i kunsthistorien som modell for frihet og ufrihet, systematikk og tid. I «Arbeidstid» ser vi blant utvalget på 14 kunstnere en aktivering av arbeidslivets tidsinndelte rutiner i dokumentasjonen av Punching the Time Clock, One Year Performance, hvor den taiwanske kunstneren Tehching Hsieh fra 1980 til 1981 stemplet inn på stemplingsuret hver time, 24 timer i døgnet i 365 dager. I dag snakker man stadig om den tiltagende prekariseringen av arbeidslivet og peker på forbindelser mellom kunstnerøkonomi og kulturøkonomi. Frilansere innen frie kreative yrker, og i særdeleshet kunstnere, er underlagt økte prestasjonskrav, med lusne økonomiske rammer, manglende forutsigbarhet og deadliner hengende over hodet. Her er gjenkjennelsesfaktoren som tekstproduserende frilanser stor. Kunstneren blir en rollemodell i den postfordistiske, kreative økonomien, hvor arbeidstiden ikke er avgrenset, og jobben du har, omfatter alt du gjør, alt du tenker og drømmer. Skillet mellom jobb og fritid er tilsynelatende for lengst opphevet. Hva finnes utenfor denne konstante produksjonen?

Utstillingen har et visst historisk spenn og inkluderer blant annet et rødt banner fra 70-tallet med en parole om 8-timers dag. Disse eldre elementene fremstår imidlertid som noe løsrevet, selv om tekstene i katalogen bidrar til en grundigere gjennomgang av faktorer i forkant av vår flytende samtid.

Playtime

Attraksjonen ved sammensmeltningen av jobb og fritid synes å være basert på et nesten infantilt begjær etter at arbeidet skal gå som en lek, i alle fall ifølge retorikken. Gevinstene ved nye arbeidsmønstre markedsføres ved en impulsiv fleksibilitet, som i praksis kan fortone seg mer som en tvangstrøye. Olivia Plenders Self-direction Lounge (2013), som mimer Google-kontorets fargerike lekeplass for voksne, er i så måte en presis demonstrasjon av informasjonssamfunnets foretrukne lekeplass. Her er designmøbler i knæsje farger og gøyale detaljer, ispedd optimistiske slagord om arbeidets kreative nerve. Bak et skjermbrett er det stuet bort kassert teknologi og utslitte møbler, som en påminnelse om en grunnleggende syntax error i dette nokså kyniske fokuset på den produktive fasaden. Muligheten for instrumentalisering av arbeideren er så grunnleggende at de ansatte selv sørger for denne utnyttelsen, med stor iver. Man lever mindre og jobber mer, i krampetrendy omgivelser.

Den postindustrielle arbeider

Kunstnerisk arbeid har en tvetydig posisjon i forhold til arbeid generelt. Men hva er en arbeider i dagens post-industrielle virkelighet? I Sharon Lockharts prosjekt «Lunch Break» (2009) dokumenterte hun arbeidere ved industrianlegget Bath Iron Works i Maine, nærmere bestemt pausene i løpet av dagen; de små innsmettene hvor ingenting produseres. Lunsjpauser reduseres jo med lynets hastighet nå om dagen, hvor man jafser i seg noe foran skjermen. Fellesskapet og avkoblingen blir en tapt verdi. Gjennom stillbilder av arbeidernes lunsjbokser lager Lockhart miniportretter av eierne, fotografiene er titulert med arbeidernes navn og stilling. Termosen og lighteren blir hverdagsrekvisitter i en kultur som her har blitt gjenstand for et antropologisk blikk.

Produktiv lediggang

Å velge å ikke jobbe tematiseres flere ganger i utstillingen som en motstandsmanøver. Lediggang er per definisjon mistenkeliggjort som latskap, og samfunnet oppfordrer til produksjon som et mål i seg selv. Samtidig er vi i ferd med å nå et bristepunkt, ikke minst økologisk. Å jobbe mindre fremstår som en plausibel løsning, noe som blant annet tematiseres av Richard Ibghy og Marilou Lemmens i deres Parasites (2013), en graf over rådende moraliserende holdninger til snylting. Det uproduktive som den egentlige produksjonen er også tanker vi finner hos Occupy Wall Street-bevegelsen, som protesterte mot det globale finanssystemet med utgangspunkt i den amerikanske skakkjørte økonomien. MTL (Nitasha Dhillon og Amin Husain) viser gjennom tekst og bilde i #occupywallstreet – a possible story (2013) hvordan denne selvorganiserte bevegelsen rommer en generell uro, hvor man stiller seg utenfor det politiske systemet og i liten grad samles rundt felles dogmer. Jesper Alværs Konkret (2013) er en film basert på tegninger og samtaler fra Dagsen. Tilbudet til arbeidsledige om strøjobber blir her redefinert, og Alvær stiller interessante spørsmål rundt hva arbeid kan være, hvordan kunstneren blir arbeidsgiver og arbeiderne en slags kunstnere.

Flere av verkene i utstillingen har et teatral og performativt preg, med innslag av kulisser og orkestrering av scener. Dette speiler det som blant andre kritikeren Jan Verwoert har påpekt som typiske trekk i et samfunn hvor kravet om fornyet prestasjon fører til et jevnt press. Ikke bare jobber vi – vi opptrer også, det er kravet vi forholder oss til. Arbeidet blir altså til en performance, men for hvilket publikum, og til hvilken pris?