Kroppslige formuleringer

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

«Symposia»

Kunstakademiet i Trondheim

Trøndelag Senter for Samtidskunst

Årets masterutstilling ved Kunstakademiet i Trondheim karakteriseres ikke så mye av slagferdighet i de individuelle arbeidene som av lavmælte og ettertenksomme problemstillinger.

Kun fire studenter uteksamineres i år. Det har bidratt til et mindre kaotisk helhetsinntrykk enn ved avgangsutstillinger flest. De enkeltes arbeider er presentert mer eller mindre samlet, og dermed får de enkelte kunstnerskapene rom til å tre frem. Tittelen «Symposia» – i flertall – signaliserer at flere tema er oppe til diskusjon. De mest sentrale springer ut av en forskningsbasert tilnærming til kropp, natur og materiale.

Hos duoen Heidi-Anett & Lena Katrine står det performative sentralt i en undersøkelse av kunstnernes egne kropper som skulpturelt materiale. Kvinnekroppen, og intimitet mellom kvinner, danner utgangspunktet for en større fotografisk undersøkelse, hvor kun to arbeider er tatt med i utstillingen. I Homaging (Gestures) er de to plassert så tett inntil hverandre at det synes som om de har smeltet sammen til én felles kropp, til én skulpturell enhet. Duoen insisterer på et blikk på kvinnekroppen uten seksuelle referanser, samtidig som bildene innebærer en form for tingliggjøring gjennom nettopp å fremstille kroppene som skulptur. Likevel er prosjektet et godt bidrag til motstanden mot en «intimisert» og seksualisert kultur.

Katarina Marthinsen arbeider med utgangspunkt i materialers kroppslighet. Hennes tre arbeider forholder seg til vitale kroppsfunksjoner, kunsthåndverk og teknologi. I installasjonen Åndedrag puster teknologien nytt liv i håndverket. Et nett av grå ulltråd utvides og trekkes sammen ved hjelp av en motor – som en perforert lunge som holdes mekanisk i live. Denne surrealistiske funksjonsløsheten à la Méret Oppenheim går igjen i strikketøyet Rett og vrang, lagd av grisetarm, og i skulpturen Puls, der en statistisk graf er hugd ut i stein. Lekent sjonglerer Marthinsen mellom ulike materialer og plasserer dem inn i nye sammenhenger, som blir små formuleringer over eksistensielle behov.

For Simen Engen Larsen vises menneskekroppen som abstraherte fragmenter, som en gjenkallelse av oppløste minner. Funnet materiale er overført fritt til små skisser, collage, installasjon og skulptur. I Forging as opposed to forgetting er en kjønnsløs underkropp plassert i en vitrine. Kanskje er det et forsøk på å konservere det flyktige? Prosjektet synes å være en ontologisk søken etter bevis på minnenes eksistens. Gjennom visualiseringen av minner får tiden en romlig utstrekning, og selv om tiden ikke har en sansbar kvalitet trenger den likevel inn i alle våre sanser.

De fire vordende kunstnerne oppviser selvstendighet i sitt forskningsbaserte arbeid med en problemstilling over tid. Resultatet er en fin samling reflekterte formuleringer, hvor helhetsinntrykket av den enkeltes prosjekt etterlater dypere spor enn de individuelle verkene. Jeg tar meg i å glemme at dette er en avgangsutstilling og ikke en godt kuratert, regulær gruppeutstilling.