Svenneprøver med mesterpotensiale

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Masterutstillingen 2013

Kunsthøgskolen i Bergen

Bergen Kunsthall

Det er 11 år siden jeg anmeldte masterutstillingen fra KHiB for første gang, og igjen oppstår denne trangen til å lese utstillingene som et utviklingsforløp; hva har skjedd og hvordan blir morgendagens kunstscene? Jeg har en distinkt opplevelse av at støynivået var høyere på begynnelsen av 2000-tallet, både bokstavelig talt på grunn av all videokunsten, men også uttrykksmessig. Konseptualisme og materialitet ser ut til å ha inngått partnerskap de siste årene, og mange flere av prosjektene har dokumentariske aspekter og nærmer seg sin tematikk fra en posisjon som kunne ligne kulturforskerens.

Ellen Henriette Suhrkes video Forvillede arter er et eksempel på dette. Gjennom en kombinasjon av faktaorientert informasjon, små dokumentariske filmsnutter og visuelt forførende bilder av kameler som skrider gjennom australsk buskas, kretser videoen omkring relasjonen mellom det stedegne og det fremmede, og de mange menneskelige og miljømessige aspekter ved migrasjon. Suhrke har et underliggende politisk og kulturelt engasjement vi også finner hos andre. Veronica R. Johansens tematisering av dødsstraff er det mest åpenbart politiske prosjektet og plasserer seg ganske godt i skjæringspunktet mellom den personlige fortellingen, eksistensielle spørsmål og dødens ufravikelig konkrete sider. Replikaen av en dødsbenk med reimer og remedier, navnelister og naivistiske avtegninger av hendenes omkrets viser tegnenes manglende evne til å fange døden, men også dødens ubehagelige banalitet.

Ett trekk som gjør det ekstra fristende å lete etter hovedtendenser i år, er at utstillingen er så godt kuratert at den gir inntrykk av å ha noen felles tema. I tillegg til det dokumentariske og fokuset på vitenskap, noe som er spesielt tydelig i Jane Sverdrupsens arbeider i Realfagsbyggets gamle laboratorier, står menneskets forhold til omgivelsene og naturerfaringer sentralt. Erik Sjödin reflekterer over ildens plass i menneskelivet, mens Marit T. Dyres beskyttende enmannstelt tilbyr en hinne av beskyttelse – både mot den indre og ytre verden – og spiller godt sammen med Gabriel Kvendseths svevende stein i kamp med tyngdekraften. Mirjam R. Thomassen fokuserer mer på kartlegging. Haugen med polygonpunkt i porselen, som kan flyttes eller boltes fast, får oss til å reflektere over språkets og tegnenes medierende rolle i vår erfaring av verden.

Utforskning av feltet mellom materialitet og representasjon er et annet tema. Johannes Espedals Tidevannsbarrierer og sedimentbevegelser fremstår som minimalistiske objekter i kamp med gallerirommet. Ingrid Eikhaugens Becoming object tematiserer lyd som materialitet, noe vi også finner hos Trine Hylander Friis, der en kvinnestemme skingrer seg gjennom sangøvelser. Den heller ufrivillige vibratoen rommer både kroppslig utilstrekkelighet og menneskelig styrke.

Kan vi så si noe om hva framtidas kunstscene vil bringe? Å la et begrenset antall kunstnere og enkeltprosjekter representere en framtidig totalitet, er kanskje ikke så fruktbart. Men for hva det er verdt, ser det ut til at vi kan forvente reflekterte kunstnere som bygger konseptuelt og formmessig helstøpte prosjekter. Det lover i det minste godt.