Hermetisk ironi

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Stian Ådlandsvik & Lutz-Rainer Müller

«Silk & Sour»

MELK

Som vanlig byr MELK på en sobert montert utstilling, faktisk på grensen til det kjedelige. Men ved nærmere øyesyn er det tydelig at det har gått vilt for seg. Hår, frynsete tøystykker, skitt og aske har fastnet i det som umiddelbart synes å være en serie duse malerier i rennende og sprutende pasteller – noen steder er fargen fullstendig utvannet, andre steder så tykk at den har krakelert som stivnet sirup.

Lent mot en av veggene står en ramme av støpt betong, der flere rester avrevne tekstilbiter er bakt inn. Den tomme rammen opptrer fremfor alt som en stedfortreder for et foreldet kunstsyn og ser nesten ut til å være på nippet til å falle.

Tekstilbitene, som vi finner i nesten alle verkene, skal visstnok stamme fra oppklipte hvite skjorter og mørke dresser – den kommersielle galleristens uniform. Og bildene er komponert av ulike cocktails. De er dokumenter fra en sølete, performativ prosess der Ådlandsvik og Müller harselerer over kunstverdenens staffasje og driver en upretensiøs lek med hierarkier og interne referansespill.

I løpet av duoens syv år lange samarbeid har de ofte tatt utgangspunkt i konkrete situasjoner, samt forflytning og omrokering av ting ved å bruke dem i nye sammenhenger. Denne gangen er det gallerisituasjonen og kunstneren som legges under lupen. Med nokså ferske og nymalte lokaler i Borggata er MELK dessuten selve innbegrepet av en hvit kube (til og med uten dagslys), og er derfor ikke uberørt av de problemstillingene utstillingen ønsker å ta opp. Samtidig tillater visningsrommet denne ironiseringen over mekanismene de selv er en del av, som gallerister som er pene i tøyet.

«Silk & Sour» fremstår som temmelig introvert. Heldigvis følger det med noen hjelpemidler. Galleristen møter deg i døren – og det er han pent nødt til: En kokeplate kunstnerne har montert i setet på kontorstolens hans, aktiveres hver gang noen passerer inngangen. Han har med andre ord fått et sterkt insitament til å gjøre sin plikt som formidler.

I tillegg er utstillingen ledsaget av en lekker utstillingsavis (typografisk ikke helt ulik Financial Times) produsert av kunstnerne og med en tekst skrevet av Jan Freuchen. Teksten, som har en forholdsvis jovial tone, er riktignok også spekket med referanser, men den evner å bygge en kontekst rundt arbeidene. Slik klarer den å gi utstillingen en dybde den ellers ikke ville hatt.

Samtidig reises spørsmål om skulpturene og bildene alene mislykkes som narrative objekter. For den som gidder å bevege seg inn i dette kodede landskapet, oppleves utstillingen likevel som snedig og med en viss grad av friskhet, selv om den er nær ved å tippe over i det hermetiske.

Med «Silk & Sour» kan man spørre seg om MELK er i ferd med å bevege seg vekk fra profilen de har holdt siden oppstarten i 2009, med fokus på fotografiske arbeider av yngre kunstnere. Selv om utstillingen inneholder noen fotografier, er det ikke de som har hovedrollen. Fremfor alt er det de stereotype aspektene ved samtidskunstens rammeverk som aktualiseres.