Sprikende tidsportretter

Av: Elizabeth Croft

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Patrick Thomas

«North»

Bryne kunstforening

Det første som slår en ved Patrick Thomas’ utstilling, er at den inneholder massevis av arbeider. Men til tross for de i alt 81 papirarbeidene føles den ikke overlesset. Gjennom serier arrangert gruppevis presenteres vi for flere distinkte grafiske tilnærminger – man kunne kanskje kalle dem forskningsområder – som beveger seg fra det banale til det overdådig eksperimentelle og kaotiske.

Flere av arbeidene har historiske referanser. Av og til viser de tilbake til antikken, men som oftest dreier det seg om perioden som strekker seg fra 1960-årenes popkunst til 90-årenes nykonseptualisme – fra collage til grafikk og graffiti, logoer og den nye glamorens designermerker.

De minst vellykkede arbeidene er de som sitter fast i 70- og det tidlige 80-tallet, som Big Shot Coke Can – et silketrykk med en colaflaske og overdrevent store kulehull i papiret – og Che – et portrett av revolusjonsikonet satt sammen av logoene til verdens største varemerker. Jeg skjønner poengene her, men de er for klisjepregede til å nå utover ren underholdning.

En serie som baserer seg på dyreillustrasjoner, oppviser en mer spissfindig form for humor. Trykkene er en slags visuelle ordspill på velkjente engelske munnhell. Ord erstattes helt eller delvis av bilder, som i Cock Up, en illustrasjon av en hanekylling over ordet «up». I et annet trykk er en rekke rever spredd ut i en setningslignende formasjon sammen med en enslig jakthund, slik at revejaktens vanlige styrkeforhold snus på hodet. Dette er en elegant lek med mening og metaforer, med språkets struktur og figurene man finner i dagligtalen.

I en mer formalt orientert serie utforsker Thomas grafikkens mekaniske grunnlag og komponenter. Med en ren palett bestående av cyan, magenta og gult har han her laget en popkunstreprise uten å bikke over i det parodiske.

Men Thomas skinner først virkelig når han løsner på grepet om teknikk og budskap og åpner opp et større fortolkningsrom. I Nefertiti har han gjengitt bysten av den egyptiske dronningen på en avisside fra Frankfurter Allgemeine Zeitung. Papirvalget er muligens en henvisning til statuens tyske varetekt, men kan også forstås som en kommentar til skjønnhetsidealets endringer, kulturkollisjoner og ideer om kulturelt eierskap. Tidens lag smelter sammen på et enkelt ark fra en snarlig utdatert avis. Det er også noe herlig perverst i det å stille ut grafikk på avispapir, som i grafikkverkstedet er et rent bruk-og-kastmateriale man tester de første trykkene på.

Det største arbeidet, som dekker en hel vegg med 28 silketrykk hengt i to rader, er forfriskende kaotisk. Hvert trykk består av flere lag med diagrammer, bilder, fragmenter av tegninger og tegn. Budskapet er uklart, men her blir det likefullt kommunisert. Jeg tenker på handel, på varer og bilder som beveger seg rundt i verden. På språkene som avsondrer oss fra hverandre. På fart og energi og kaos, og hodet mitt strever med å få en mening ut av det hele. Hvert trykk henger der som sider revet ut fra en bok: et tilfeldig utdrag fra menneskehetens kollektive dagbok. Hvert tegn, symbol eller ord har mening for en eller annen, et eller annet sted.