Ujevnt konglomerat

Av: Ane Katrine Øverseth...

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Ida Ekblad

Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet

Ida Ekblads separatutstilling er et konglomerat av maleri, skulptur, fotografi og installasjon. Utstillingen er preget av en spenning mellom lekne materialeksperimenter, gjenbruk av kunsthistoriske former og samfunnskritiske tilløp.

Installasjonen Wagons/Tracks (2013) i banksalen består av en rekke handlevogner som er fylt med skrotmetall, og en serie ekspressive malerier. Metallets rå overflater og forvridde former byr på fine taktile kvaliteter og har et stort visuelt potensial. Bindeleddet til maleriene er at Ekblad har risset inn ord i hjulene på handlevognene og så trillet dem over lerretene mens malingen fortsatt var våt. Slik har maleriene fått påtrykket tekstfragmenter i spontane, organiske mønstre.

Utstillingen rommer flere høydepunkter fra Ekblads karriere, blant annet skulpturen A Caged Law of the Bird The Hand The Land, tidligere vist ved Veneziabiennalen i 2011, en serie ekspresjonistiske malerier fra 2010 og flere assemblage-aktige konstruksjoner. Ved å ta i bruk funnet materiale gjennom såkalt dumpster diving, reproduserer hun prosesser fra blant annet situasjonistenes urbane undersøkelser. Men der både CoBrA-bevegelsen og situasjonistenes praksis var ladet med en radikal opposisjon til forbrukersamfunnet, kan man ofte få inntrykk av at det kun er grepene som er igjen i Ekblads undersøkelser.

I utstillingsteksten legger kurator Andrea Kroksnes nettopp vekt på hvordan Ekblad kan knyttes til flere sentrale modernistiske og avantgardistiske retninger. I de utstilte arbeidene er de historiske forbindelsene betydelig til stede formalt, men det er uklart hvorfor Ekblad velger å sitere disse formale og prosessuelle grepene uten noen tydelige forsøk på å problematisere dem eller å aktualisere den ideologiske bagasjen de bærer på. Spørsmålet man kan stille seg, er om det i det hele tatt er mulig å gjenskape noe mer enn et formalt skall fra retninger som så tydelig var barn av sin tid.

Dersom man velger å lese Ekblads arbeider i lys av et kritisk prosjekt, fremstår handlevognene og gjenbruksmetallet lett som klisjéfylte emblemer på konsumkritikk. Arbeidene når heller ikke frem til å stille spørsmål ved det bestående kunstsynet og ender dermed opp med å formidle en litt nostalgisk fortelling om forkastede gjenstander og forgangen kunsthistorie.

I løpet av de siste årene har Nasjonalmuseet presentert en serie separatutstillinger med unge norske samtidskunstnere og med dette både belyst og kastet museal glans over et knippe kunstnerskap. Ekblads utstilling rommer flere av hennes tidlige arbeider, blant annet fra hennes første norske separatutstilling ved Fotogalleriet i 2008. Disse verkene er tatt ut av større produksjoner og presenteres her enkeltvis, side om side med nye arbeider. Men dette skaper mer forvirring enn innsikt i hennes kunstnerskap. Utstillingen svekkes av en kuratorisk ambisjon om å favne over det meste gjennom utvalgte smakebiter. Slik har man kanskje gått glipp av muligheten til å lage en mer helstøpt separatutstilling av en kunstner med rundt ti år bak seg.