• Behzad Farazollahi

I øyeblikket: Lene Berg

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

– Du er en del av den norske paviljongen på Veneziabiennalen som har fått tittelen «Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma». Kan du fortelle litt om utstillingen?

– Jeg viser filmen Ung Løs Gris, hvor tre personer forhøres etter tur til et videoopptak der de agerer sammen på et hotellrom en sen natt: En ung mann, en løs kvinne og en gammel gris – derav tittelen. Det er uklart hvem som har gjort hva, og etter hvert også hvorfor de tre forhøres. Vi ser aldri de som stiller spørsmålene: Hvilken autoritet har de til å kreve svar? Og hva sier scenen, som er tatt opp med et skjult kamera, om de tre involverte? Lyver én eller flere om sine beveggrunner, eller har dette overhodet ingenting med sannhet å gjøre? – Utgangspunktet for prosjektet var tanker omkring hva som formidles gjennom et tilsynelatende objektivt og nøytralt film- eller videobilde. Ideen var også en reaksjon på hvordan fotografiske bilder brukes i mainstream media, og i juridiske sammenhenger, som bevis for skyld og uskyld, løgn og sannhet.

– Hvordan føles det å være i selskap med Edvard Munch?

– Det er på alle måter underlig å plasseres sammen med Edvard Munch i en utstilling, ikke minst på Veneziabiennalen. Men jeg har ikke laget et arbeid som var tenkt å gå i dialog med Munch; Ung Løs Gris var planlagt og delvis finansiert lenge før invitasjonen til Venezia kom. Og jeg har i grunnen ikke noe imot at det føles litt underlig – jeg liker at ting som ikke selvfølgelig hører sammen, kombineres. Temaet er emansipasjon, et ord som har mange og vidtgående assosiasjoner.

– Hvordan har det vært å jobbe med biennalen?

– Spennende og ganske slitsomt. Filmen var egentlig planlagt å bli ferdig i september, men på grunn av biennalen måtte den fremskyndes fire måneder. Dessuten har trykket og interessen utvilsomt vært noe høyere enn vanlig. Forøvrig er den største forskjellen fra andre prosjekter at jeg har jobbet med en produsent, Helga Fjordholm, og at vi har støtte både fra film- og kunsthold. Dessuten har jeg profesjonelle skuespillere i alle rollene – sist jeg hadde det var på slutten av 90-tallet. – Har du også andre prosjekter på gang for tiden? – Mentalt er kalenderen inndelt i før og etter åpningen av Veneziabiennalen… Men ja: Blant annet forbereder jeg Kopfkinos kinopremiere som skal finne sted på Pornofilmfestivalen i Berlin i oktober. Bak i hodet surrer også prosjektet Høring som skal bli ferdig til grunnlovsjubileet neste år. Det tar for seg overvåkningen av mistenkte kommunister under Den kalde krigen, og skal presenteres på Akershus Kunstsenter samt i noen uvanlige offentlige rom.

– Kan du utdype hva du er opptatt av kunstnerisk?

– Sentralt i alt jeg gjør, står spørsmål om fiksjon og historiefortelling. Ikke fiksjon som motsetning til sannhet, snarere som måter å skape mening på. Et interessant aspekt med fiksjon er at når den fungerer, er den gjerne usynlig og blir en del av realitetene. Et godt eksempel er aksjemarkedet, men også fenomener som Veneziabiennalen; det er reelt fordi alle involverte tror på det. Hvis troen forsvinner vil også fenomenet miste sin kraft og dermed sin realitet. Jeg jobber egentlig alltid med å prøve å synliggjøre ulike fiksjoner, det vil si strukturer og tolkninger som oppfattes som naturlover, – enten ved å legge til noe som forskyver en gitt oppfatning eller ved å vri og vende på et kjent bilde eller en etablert forestilling.

– På ett plan handler begge mine to siste filmer, Kopfkino og Ung Løs Gris, om dette – blant annet gjennom at de bruker dokumentariske virkemidler samtidig som de er fullstendig iscenesatte. Faktum er at dokumentar også er en form for fiksjon; den nakne sannhet er en overbevisning og har ikke nødvendigvis mer med sannhet å gjøre enn et hollywoodsk melodrama. Spørsmålet er egentlig ikke om noe er fiksjon eller ei, men om hva slags fiksjon. Her er det lett å gå seg vill, ikke minst fordi språket er begrenset og fullt av feller, så før eller senere skaper disse spørsmålene labyrinter i skallen på en. Og inne i slike labyrinter, befinner jeg meg ofte og egentlig ganske gjerne. Med tid og erfaring har jeg lært meg litt om hvordan jeg kommer meg ut av dem, ellers hadde jeg forlengst blitt spik spenna gæren.