Ett verk: Bodil Furu

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 4/2013

Del: 

Bodil Furu, aktuell på HFT 2013 – Nasjonal kunstfestival i Hammerfest, velger verk:

– Hvorfor velger du akkurat Western Deep av Steve McQueen?

– Første gang jeg så dette arbeidet, var på Documenta XI i 2002, og jeg kommer ofte tilbake til det. Filmen dokumenterer gruvearbeiderens forhold i en av verdens aller dypest gullgruver i Sør Afrika. Filmen var projisert på et lerret i et stort, mørkt rom, og sammen med lyden ga den meg en voldsom fysisk opplevelse. Jeg hadde aldri før fått en tilsvarende opplevelse av en film som opptrer dokumentarisk. – Verket begynner med en lang sekvens av mørke, og først er det lydsporet som gir deg en inngang: mekaniske lyder og metalliske hakk, det vibrerer, og lyden går rett i kroppen. Gruvearbeiderne blir som forlengelser av det maskinelle, og filmen kommenterer industrielle forhold i et postkolonialt Afrika.

– Det eneste lyset vi ser i filmen, er når gruvearbeidene skrur på hodelyktene sine. McQueen har en særegen bruk av lys, lyd og rytme. Er det disse grepene som gjør den så sterk?

– Ja, jeg synes Western Deep er særlig interessant i forhold til hva den ikke viser. McQueen bruker atmosfæriske lyder fra ulike steder i gruven, og han forsterker dem med å la det oppstå stillhet i flere sekvenser. I måten han klipper filmen på, mister vi retning; vi vet ikke hvor vi er som betraktere. Han skaper også montasjer som kontrasterer hverandre og søker nye sammensetninger. Han klipper på utsnitt og lys, bevegelse og repetisjon. I dette ligger det en veldig interessant ambivalens mellom det dokumentariske og det fiktive. Filmen er kritisk til konvensjoner rundt representasjon – det er en refleksiv film like mye som den er dokumentarisk eller fiktiv.

– Du er også opptatt av gruvevirksomhet i flere av dine arbeider?

– Jeg jobber for tiden med et filmprosjekt om en koppergruve i Lubumbashi, i Den demokratiske republikk Kongo. Der skal jeg undersøke ulike sider ved gruvedriften, og jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved de strukturene som opprettholder og legitimerer utvinning av naturressurser slik vi ser det i dagens Kongo. I Misty Clouds (2011) jobbet jeg også med kullgruvevirksomhet, da i Nord-Kina.

– Dere retter begge fokus på grupper eller mennesker som ikke nødvendigvis blir hørt i offentligheten – hva vil du oppnå?

– Jeg bruker gjerne folk vi ikke kjenner fra medias søkelys, eller personer uten medietrening, til å si noe om spesifikke strukturer i samfunnet. Jeg er undersøker hvordan personlige erfaringer og perspektiver skriver seg inn i en større sammenheng. I de siste filmene mine har jeg blitt mer opptatt av hvordan også konkrete politiske realiteter avleirer seg i menneskesinnet. I Misty Clouds ser vi de enorme forurensningsproblemene filtrert gjennom enkeltpersoners samtaler, arbeidsforhold og helseskader.

– Det er ikke til å unngå å se at det er noen formale likheter mellom arbeidene deres. Hvor viktig har McQueens kunstnerskap vært for uttrykket ditt?

– Western Deep var for meg revolusjonerende i sin tilnærming til det dokumentariske, og filmen inspirerte meg til å tenke på hvordan man kan arbeide med denne typen materiale. Som helt fersk og nyutdannet kunstner var Documenta XI en viktig utstilling, den ga legitimitet og aksept for å jobbe dokumentarisk med film og video innenfor etablerte kunstkretser. Ikke minst har McQueen inspirert meg til å benytte meg av atmosfærisk lyd, som jeg selv bruker så aktivt jeg kan, nettopp