• Else Marie Hagen: Mapping, installasjon, 2005.

    Øystein Thorvaldsen

Formfullendt institusjonskritikk

Av: Truls Ramberg

Publisert:

Utgave: 7/2005

Del: 

Else Marie Hagens siste utstilling viser en gruppe teknisk imponerende fotografier og en installasjon, som problematiserer representasjon og kunst med en filosofisk nysgjerrighet og skepsis. Utstillingen, kalt «The Move before the Move», spør om bilder kan vise virkeligheten, og om kunstgalleriet kan være et nøytralt utgangspunkt for kunstopplevelser.

Strategien til Hagen i de fleste av arbeidene kan oppsummeres på følgende måte: hun komponerer et motiv, et interiør eller en gruppe hverdagsgjenstander, fotograferer disse, og monterer fotografiene sammen med det opprinnelige motivet, som hun igjen bruker som utgangspunkt for nye fotografier. Disse sammensatte fotografiene benyttes i sin tur til nye montasjer, i nye fotografier. Resultatet er en slags bilde-i-bilde effekt, som utydeliggjør forholdet mellom representasjon og virkelighet, eller skaper – ved å smugle et fragment av et bilde inn i et annet – et påtakelig brudd i representasjonen som understreker at bildet kun er et bilde. Et ytterligere nivå finner man i de stedsspesifikke arbeidene i utstillingen, installasjonen og fire av fotografiene, hvor gallerirommet i Galleri K fungerer som motiv. Her blir tilskuerens omgivelser trukket med i et spill med avbildninger, som sår tvil om gallerirommets nøytralitet.
For å gjøre forvirringen komplett i installasjonen, som heter Mapping, inngår dessuten flere frittstående treplater lent til veggen og stablet på gulvet, dekket med henholdsvis veggstrien og gulvteppet fra gallerirommet. I tråd med hennes karakteristiske fremgangsmåte er disse igjen avbildet i fotografier montert i gallerirommet.
Hagen bedriver en form for kombinert representasjons- og institusjonskritikk her, som langt fra er ny i samtidskunsten. Mistroen til kunstinstitusjonens uavhengighet og fotografiets objektivitet har inspirert en lang rekke kunstnerskap helt tilbake til den modernistiske kunsten. Michel Foucault beskrev dessuten presist en tilsvarende kritikk i sin bok om René Magrittes malerier, Dette er ikke en pipe, allerede på 60-tallet, ved hjelp av begrepet simulasjon, som kontrast til representasjon. Simulasjonen nekter oss forestillingen om en virkelighet bak avbildningene. I stedet fremstår simulasjonen som kjeder av tegn som viser tilbake til hverandre, uten noe objektivt utgangspunkt å støtte seg på. Det er nettopp denne typen kritikk Hagen retter mot kunstinstitusjonen ved å trekke det nøytrale gallerirommet inn i kjeden av avbildninger.
Et fotografi som Marit Paasche i sin katalogtekst omtaler som et slags program-bilde for utstillingen, viser speilingen av Hagens storformatkamera i en rød pleksiglassflate. I bildets underkant ser vi hånden til kunstneren med utløserbelgen, som et diffust menneskelig nærvær, i kontrast til kameraboksen. Kameraet som metafor for øyet, og øyet som bilde på sjelen, er innarbeidet vestlig tankegods som her klinger med og stilles i et kritisk søkelys. Bildet kan sees som en allegori over en utdatert representasjonslære, som verken kunstnere eller vitenskapsfolk lenger setter særlig lit til. Hagens personlige bidrag er å vise det utelatte i den objektive virkelighetsgjengivelsen, nemlig de menneskelige følelsene, symbolisert ved rødfargen i glasset, og menneskelig handling og nærvær, representert ved hånden som fotograferer. I inngangspartiet viser Hagen en mer intim side med en gruppebilder av unge jenter som holder fotografier av andre piker i hendene, slik at disse bildene-i-bildet sklir nesten umerkelig inn i hovedkomposisjonen. Leken og spillet er den samme i to fotografier av et interiør med funkismøbler, hvor blanke ark og fotografier er påklistret gjenstandene.
Hagens arbeider, som bryter med billedmessige konvensjoner, er innarbeidet i et formfullendt billedspråk, preget av virtuose tekniske ferdigheter. Men utstillingens profesjonalitet innebærer samtidig et paradoks: Institusjonskritikken fremstår nærmest som en formal disiplin, en selvfølgelig l’art pour l’art. Når det er sagt skal Hagen ha kreditt for å mestre sjangeren til maksimale stilkarakterer, til olympisk gullmedalje.