En ramme som leter etter sitt bilde

Av: Simon Sheik

Publisert:

Utgave: 7/2006

Del: 

What Does Public Mean? Art as a Participant in the Public Arena er en samling tekster og prosjekter, redigert av Tone Hansen, med utgangspunkt i to seminarer og hennes research på Kunstakademiet i Oslo.

Boken forsøker, ganske klokt, ikke egentlig å besvare spørsmålet i tittelen, som først og fremst skal forstås retorisk. Den gir utgangspunkt for en diskusjon om kunstens mulige handlingsrom i forhold til offentlig rom og debatt, og ikke minst i forhold til politisk-økonomiske beslutningsprosesser. Tonen er konverserende og rett på sak, med essays og dokumentasjoner, bilder, intervjuer og til og med komedie.
Hansen kan sies at befinne seg i forlengelsen av en særegen tradisjon hvor kunstnerrollen sees som det Antonio Gramsci i sin tid definerte som den organiske intellektuelle, dvs. en figur som er involvert i politisk organisering og kamp i kontrast til den tradisjonelle humanistiske ide om den intellektuelle som en figur som nettopp står utenfor problemstillingene, og som med sitt intellekt er i stand til at overskue og kommentere situasjonen. Og det er denne plassering midt blant tingene i stedet for over eller ved siden av dem som er Hansens, og dermed bokens, styrke.
Boken kommer allerede i introduksjonen med en lengre kritikk av nyliberalismens markedsfundamentalisme, og hvordan dette influerer den offentlige sektors administrasjon av kunst og kultur. Og her er det et poeng at nyliberalismen ikke fører til en innskrenkning av administrasjon, men derimot til en utvidelse og privatisering av den.
Dette gjelder også byutviklingen, hvor privatisering og kontroll går hånd i hånd. Dels overlates byrommet uten videre til store reklamefirmaer og kommersielle interesser. Denne historien er dessverre ikke unik for Oslo, men følger et etter hvert velkjent mønster som kan sees i de fleste større byer, som ut fra like deler deregulering og sikkerhetsdiskurser omdannes, alt sammen i en subtil omskrivning fra offentlighet til marked: «If you can pay, you have the right to speak; without money, you have no voice», som Hansen formulerer det.
Et fellestrekk for artiklene i boken er at det offentlige sees, på forskjellige måter, som noe som enten er tapt eller som er i ferd med å gå tapt, og som derfor enten må reddes eller redefineres. Det gjelder eksempelvis kunstnerne Gediminas og Nomeda Urbonas bidrag, dokumentasjon av et prosjekt mot privatisering i Vilnius og Cornelia Sollfranks beskrivelse av hvordan kultur og økonomi spiller sammen i Hamburgs omdannelse av havneområdet.
What Does Public Mean? adresseres likevel også gjennom en mer klassisk iscenesettelse, nemlig den offentlige talen, eksemplifisert ved Stian Grøgaards bidrag, som ved første øyekast er en akademisk gjennomgang av selve offentlighetsbegrepet, og hva det kan bety i dag. Men Grøgaards bidrag kan også forstås som performativt, nærmere bestemt som en komedie. Hvordan skal man ellers forstå et utsagn som dette: «...we have to be careful when we expand or export the concept of publicness. It was a problem when the working class demanded their due rights, and it was, and still is, a problem when women want to live and work like men, because Western societies aren’t reproductive anymore. Due to rates of fertility, refeudalization means those cultures win power which are able to lock up their women for reproduction.» Det er da hylende morsomt, og må leses som en appropriering av Sacha Baron Cohens for tiden så kjente Borat-figur.
Boken inneholder også et billedbidrag av Gardar Eide Einarsson og et interessant essay av Ina Blom om hans arbeid. Her er diskusjonen mer sentrert omkring form og stil enn om offentlighet som tapt horisont. Derimot beskriver Marianne Heier, i en tekst om egen praksis, kunstnerisk intervensjon i det offentlige rom som en formell ramme om virkeligheten, som i utstrakt betydning kan gi svar på hvorfor spørsmålet «What does public mean?» ikke er så lett å besvare. Man kunne, med en parafrase over Heier, si at offentlighet er en ramme som leter etter et bilde, det vil si konstante iscenesettelser og fremstillinger av seg selv. Slik også What Does Public Mean?

Simon Sheikh