• Per Maning: The Pain. Foto: Per Maning

Følelser av menn

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 7/2006

Del: 

Denne utstillingen fremsto for meg som ett verk, én installasjon som følger visse intense erfaringer i en generasjon av mannlige kunstnere.

Sentralt i installasjonen er videoportrettene av fire venner i 50-60 års alderen (maleren Olav Christopher Jenssen, poeten Torgeir Rebolledo Pedersen, forfatteren Thorvald Steen og teaterregissøren Ole Anders Tandberg) som bekjenner seg til Manings granskende, digitale kamera i opp til førti minutter. Linsens oversettelse i pixels viser en skarp stofflighet i mennenes hud og hår og gjør bildet nærmest grotesk klart. Monologene vipper til tider mellom det modig sårbare og nesten patetisk avkledde, og er verken selvhevdende eller filosofisk dyptpløyende. Akkurat det kan virke skuffende, men er nok riktig kalkulert; sammen med en digital fragmentert form innfris ikke løftet om kunstneren som bærer av noen enhetlig Sannhet, snarere synliggjøres noe skjørt og famlende menneskelig.
Denne skjør- og sårbarheten finnes også i den paradoksale lille boksefiguren i porselen, filmet og fotografert med tittelen >The Pain. Dette er en funnet kitschgjenstand fra 30-tallet som har holdt Maning med selskap hele livet, og helt først i utstillingen ser vi en filmatisering av dens vandringer i ulike landskaper. Filmen befinner seg inne i en kasse skjøvet frem foran Munchs sene Selvportrett ved vinduet som henger på veggen i bakgrunnen. Det kjempende lille mennesket er filmet under gangbroer, i sjøen og på landet og utbryter plutselig klageropet «The Pain!». Den lille helten beskytter seg med en aggressiv grimase mot verdens ydmykelser, men den tøffe fasaden er en kontinuerlig kamp og knuser lett som porselen.
Stilt «mellom klokken og veggen», fanget mellom aldring og erkjennelse, fungerer den lille figuren som et særegent idiom. Jeg forsto ikke helt hvorfor den er viet så mye oppmerksomhet i utstillingen, men ved nærmere ettertanke slår det meg at den både legemliggjør forestillinger om «de slag livet gir» og samler dypere temaer omkring tap, sorg og beskyttelse i disse mennenes liv. En innrømmelse av det emosjonelle tvinger seg igjennom de tillærte forsvarsverkene som er påført menn som en smertefull byrde. Her er det Manings verk gir et beskjedent, men viktig bidrag til behandlingen av en mannlig kunstnergenerasjon, samtidig som de problematiserer det maskuline subjektet mer generelt. Manings generasjon har fremdeles stor institusjonell makt, men lever også et usynlig liv – det er ungdom vi ser i alle kanaler. Men det er disse kunstnernes møte med fortiden som blir hovedmotivet, mens veien videre forblir uklar.
Noe uklar er vel også vennenes forbindelse til Munchs generasjon av Christiania-bohemer. Mens Munchs opprør i siste instans markerte starten på modernismen, kan Manings generasjon av sekstiåttere stå som grunnleggerne av det postmoderne? Var begge gruppene drevet av en form for ødipalt opprør, ett brudd med Faren? Resten av utstillingen er viet et mer jordnært fellesskap i Munch og Manings felles fascinasjon for hunder. Som en lokalisering av andre identiteter enn hva det borgerlige samfunn kan levere, er dette kanskje også en form for opprør. I hvert fall viser Manings fotografier av hunden Leo rene, klare intensiteter uten menneskelig innblanding. Selv sa Munch at «dess eldre jeg blir dess mindre forskjell ser jeg på dyr og mennesker» og drev hundehold i stor stil. Til sist i utstillingen tar Munchs verk og personlighet over, og museet har grepet sjansen til å vise Munchs interessante, komiske skisser av hunder i fri og skandaløs dressur, noe som gir et nødvendig, humoristisk løft. Sett under ett er Munch tatt ut av det strengt museale og innarbeidet i en lek med bilder som i denne sammenhengen virker mer forfriskende åpen enn historisk hensynsløs.