• Camille Norment bruker kunst som modell for hvordan teori og praksis, og kreativitet, kan integreres også i andre fagområder.

Malmø satser på tverrfaglige studier

Av: Elin T. Sørensen

Publisert:

Utgave: 6/2005

Del: 

Malmø satser på tverrfaglige studier Høyskolen i Malmø har satt tverrfaglighet i system, og gitt kunst en sentral rolle. Billedkunst har snakket med Camille Norment, nytilsatt kunstner i professorstilling ved Høyskolen.

For et halvt år siden tiltrådte Norment professorstillingen ved fakultet for Kunst, kultur og kommunikasjon (K3) ved Høyskolen i Malmø. Camille Norment har bakgrunn fra dans, litteratur og kunsthistorie, en mastergrad i interaktiv telekommunikasjon og har også fulgt The Whitney Independent Study Program i New York.
Høyskolen i Malmø tilbyr studier som spenner fra internasjonal migrasjon og etniske relasjoner, til odontologi og design. Tanken bak den tverrfaglige samorganiseringen er å skape en situasjon hvor studenter, forskere og kunstnere fra ulike fagområder skal kunne møtes og ha faglig utbytte av hverandre. Norments fakultet er inndelt i fagområdene «Design» og «Kultur og medier»

Trekker veksler på hverandre
– Hvordan utnyttes den interdisiplinære tilretteleggingen i undervisningen på ditt fakultet?
– Hvert fagområde har et eget fakultet og utvikler sine egne studieplaner. Dette er viktig for å ivareta det fagspesifikke. Samtidig trekker fakultetene veksler på hverandre. I et grafisk formgivningskurs, for eksempel, kan et studie i semiotikk og kultur inngå – teorier hentet fra media- og kommunikasjonsprogrammet. Interaksjonsdesign kan innlemme teorier om kroppen i det offentlig rom, og knytter seg dermed opp til studiet for scene- og teaterteknologi.
– Hvert år deltar alle skolens studenter på to kurs. Dette er generelle kurs i teori og praksis, som designteori og kulturell teori, utformet spesifikt med tanke på de ulike fagområdenes perspektiver slik at alle kan dra nytte av hverandres kompetanse. I tillegg kjører vi korte workshops fra tid til annen som er åpne for alle studenter på K3, og en del valgfrie emner utformet for å dekke andre interesser studentene ved skolen har. «Kroppen og teknologien», som jeg underviser i, er et slikt emne.
– Dekanen ved Kunsthøgskolen i Oslo, Halldor Gislason, snakker om at han vil innføre et eget kurs i kritisk designfilosofi. Hva kjennetegner designforskning i forhold til design forøvrig?
– Designforskningen skiller seg fra tradisjonell designvirksomhet ved at kunnskapsproduksjonen er vel så viktig som utvikling av nye produkter. Innenfor interaksjonsdesign undersøkes de digitale medienes og materialenes brukskvaliteter i samspill med fysiske ting og gjennom interaksjon over tid. Målet er å utdanne intelligente formgivere som kan stå bak en teknologiutvikling basert på forståelse for kulturelle forskjeller og faktiske behov. Det er nødvendig at studentene opparbeider et kritisk blikk på hvordan informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) påvirker vår kultur i vid forstand.

Kunstnerne alltid i front
– Hvordan fungerer kunsten som bindeledd mellom de forskjellige disiplinene ved høgskolen?
– Skolens ledelse ser kunsten som et sentralt ledd i studentenes utviklingsprosess. Min oppgave er å definere hvordan samtidskunsten kan utnyttes innenfor de ulike fagområdene og å identifisere kritiske diskurser mellom forskjellige felt.
– Kunst brukes som en modell for hvordan teori, praksis og kreativitet, kan integreres i alle fagområdene. Jeg kan hente eksempler fra samtidskunsten og be studentene undersøke hvordan arbeidet fungerer ut fra deres eget fagområdes perspektiver. Gjennom en åpen, interdisiplinær diskurs kan man avdekke hvordan perspektiver og verdibegreper både overlapper og skiller seg fra hverandre. Ved å studere hvordan kunsthistorien tilnærmer seg nye teknologier, kan studentene få innsikt i kritisk analyse av redskapets rolle i egen praksis. Denne analysen kan utvides til at man ser på teknologiens rolle i vårt eget samfunn. Dette er en sentral problemstiling for mitt fakultet: K3 ble etablert dels som et svar på den raske utviklingen av nye teknologier og den i stor grad ukritiske plassen disse har fått i det sosiale og kulturelle verdisystemet.
– Kunst har vært et interdisiplinært felt i lang tid. En «redskaps- og teknologibasert» analyse av kunsthistorien avdekker at kunstnere alltid har ligget i front når det gjelder å ta i bruk nye redskaper. I den senere tid har kunstnere igjen begynt å delta i mer akademisk eller vitenskapelig forskning, for eksempel på den innovative måten de bruker nye teknologier.

Autonomi en forutsetning ved samarbeid
– Også ved Kunsthøgskolen i Oslo snakker ledelsen om at samlokalisering medfører flere valgmuligheter og med det større utviklingspotensial for studentene. Hvilke utfordringer gir en slik struktur?
– Med flere valg gjelder det å kunne balansere forholdet mellom bred allmenndannelse og fagspesifikk fordypning. Det er viktig at de ulike fordypningsområdene er fundert i solid kunnskap. Når forskjellige undervisningsprogram samkjøres bør man utrede hvordan de ulike disipliner kan virke sammen uten at de mister sin autonomi. Synergieffektene oppstår ikke av seg selv. Er man ute etter fruktbar interaksjon må det utarbeides rammeverk for hvordan nye samarbeidsformer skal kunne utvikles.
– Hvilken virkelighet forberedes studentene til?
– Hva studentene gjør etter studiet avhenger i stor grad av valg av studieprogram. Skolen vektlegger at studentene ikke nødvendigvis må holde seg ved sin lest, og at en type kompetanse kan virke utmerket innenfor mange forskjellige sektorer. Til tross for gryende åpenhet opplever jeg et spenningsforhold innenfor kulturfeltet. På den ene siden blir teknologiutviklingen sjelden gjort til gjenstand for kritisk refleksjon. Kunstscenen holdes oppe av kommersielle støttespillere på bekostning av det eksperimentelle, uten at dette problematiseres. På den andre siden føler enkelte utøvere seg truet av sjangeroverskridelser, det at noen utenfra opererer i en kunstkontekst uten kunstbakgrunn. Identifikasjonen rundt yrket utfordres stadig, og med det kanskje selve yrkesstoltheten. Kunst er ikke et statisk fenomen, det som aksepteres som kunst i dag vil sannsynligvis endres radikalt i tiden framover. Her handler det om å være fleksibel og ta utfordringene som oppstår i møtet mellom de forskjellige områdene.

/